Dagbokkladd. Ufullendt. [biografi og testamente]

jeg har tidvis levd et stille liv
hva nå det skal bety
hvor hardt kan det skrues
til, alene?
jeg var en rar liten type
moren min spurte om noen
andre i klassen
gikk med skjorte
joda, svarte jeg, læreren
bruker også skjorte
når noen av de andre
gutta i klassen
var så uheldige å bli
tredd på en skjorte
på gymdagen
måtte jeg hjelpe til med
å kneppe, opp og igjen
vi flytta så mange ganger
før jeg begynte
på barneskolen
at dialekten min stakk ut
de kalte meg leksikonet
fordi jeg hadde så
stort ordforråd
det irriterte meg
de kunne i det minste
kalt meg ordboka
jeg trodde jeg likte å
gå for meg selv
og heldigvis var skogen stor
jeg følte meg aldri som
typisk noe som helst
men jeg har alltid trodd på
språket
noen hevder at treskjærere
bare henter fram
det
som er inne i treet
det er nok feil
vi får utdelt et hardt
trestykke
og en sløv kniv
så setter vi merker
og former det, så godt
vi kan
det beste vi kan håpe
på er å ikke
forbanne kniven og
treet
etterhvert vokste jeg av
meg fregner og gjenknepte
skjorter, men var aldri med
i noe idrettslag og jeg
fortsatte med å gjemme meg
stillheten savner jeg
å stå midt i
stillheten
som laver ned
heldigvis er skogen stor og
mørk
sollyset brytes gjennom
tretoppene og når ned
til oss ved røttene
jeg leste edderkoppen og lynvingen
jeg lærte svensk av fem myror
det var forskjellige ting
å se gjennom firkanta og
runde vinduer
en, to tre – hva kommer nå?
overalt lette jeg etter noe
eller noen som lignet
bøkene reddet meg
og jeg passerte alle åpne vinduer
jeg er en låner og en tyv
buden til bords
og evig gjest
prater jeg med ingen
noen ganger svarer de andre
likevel
mange slags liv trives
i trær, og jeg leser
gjerne det du skriver
all skrift interesserer meg
men jeg rystes ikke
like ofte som før
trærne dør, men skogen lever
jeg gjemte meg på
mange vis
er man ikke typisk
kan man ønske seg å
være sær

© Tekst (2016) og foto (2019): Stefan Andreas Sture

Advertisements

Gamle hus

Brennvika, Steigen
nei, gamle hus har ikke
sjel, men de
lukter mer, knirker
mer
de er merket
av levd liv, folka
som har levd liva sine
i dem
har satt spor
linoleum på parkett
klistremerker
tapet
sparkemerker på
gulvlister, tegnestifter
blyantstreker
spikerhull i veggene
dette er det som
er igjen
vi maler over, sparkler
drar av belegg
sliper ned parkett
slik prøver vi å
viske ut sporene
etter de som var
her før oss
andres minner forstyrrer

© Foto (2010) og tekst (2018): Stefan Andreas Sture

På Lesvos

Eresós, Lesvos, Hellas 2011

Så er jeg her
hvor Sapfo skrev
om loddrett fallende
hete
og ord som ikke skulle glemmes
Ordene er ikke glemt, nesten
og jeg kjenner varmen
falle
på meg, men kjenner
meg bare delvis igjen
Likevel, redd til jeg
blekner som tørt gress, er
jeg for glemselen
min egen og andres
og glemselens tomhet
Tomheten er et
savn som suger meg tørr
og som kjennes som et søkk
i magen
fallende ut av meg selv

© Tekst og foto (2011): Stefan Andreas Sture

Barndommens veier

 Barndommen min
har de bygd hus på
Den ligger der
bevoktet av ukjente


Savn og lettelse
snor seg sammen i hodet mitt
Fraværet er påtakelig,
nærværende
Det er ikke her lenger
det som var meg


Likevel, her går jeg
og husker
Jeg går her nå,
men kjenner meg ikke helt igjen
Jeg ser –
jeg kan bevege meg
rundt i disse gatene


Jeg føler meg ikke trygg
alt er svakt forskjøvet
så vidt i utakt
Det er som barndommens usikkerhet
har ligget i grøftekantene
og bare ventet på at jeg skal
komme tilbake


Men jeg har ikke
kommet tilbake
jeg er bare gjest her

© Tekst (2008) og foto (2019): Stefan Andreas Sture

Ord

ord kan bety så
mye, som det sies
i sangen
men det er like
lett å
tømme dem for
mening, skvise,
strekke og dra til
ingenting
er igjen, helt
ugjenkjennelig, men
det minner om
språk
vi lar oss ofte lure
vi lytter
vi svarer
og lytter
og svarer
venter på svar
og venter på svar
igjen og igjen
svar skyldig
ropes det i skogen

© Tekst og foto (2019): Stefan Andreas Sture

Jeg går til grana, inn i skogen

Det ser ut som spåkula prøver å fortelle meg at det er skog i framtiden min

Dikt og foto. På denne bloggen kommer jeg til å publisere mine egne dikt, både nytt, gammelt og veldig gammelt. Jeg går til grana har gjennom flere år vært arbeidstittel på en imaginær diktbok jeg har tenkt på å skrive. Hvordan det blir med de planene, både bokutgivelse og bruk av tittel, gjenstår å se. Men ingen trenger vel holde pusten mens vi venter. Likefullt har jeg lyst til å dele med meg av dikt jeg har skrevet gjennom mange år, og som jeg ikke synes er pinlig dårlige ( – og kanskje noen jeg synes er pinlig dårlige). Jeg setter pris på kommentarer og tilbakemeldinger.

Blog at WordPress.com.

Up ↑

Create your website at WordPress.com
Get started