Jeg går til grana (II)

1.
Er det altfor pompøst å hevde
at bøkene reddet meg?
Kanskje er det ikke sant, heller
Men jeg kan når som helst
lukke øynene
og se for meg barneavdelingen
på biblioteket,
kjenne lukten av bøkene der,
støv og innestengt
Det var et sted å være i fred
som var til låns
Uten bøker, hva da?
Da hadde jeg manglet klisjeene
og malen
for å lage historiene om mitt liv
Men kan man være sann
med lånte ord?
Var det bare forkledning
eller var det kart og kompass?
Selvbedrag eller trøst?

2.
Jeg går til grana
med min sorg

3.
Å gjenta, ta igjen
Låne mine ord
Vende dem mot
seg selv
mot meg
og ut igjen
Ta inn, ta igjen
Låne, levere
ut og inn
Å gjenta, låne
Ta igjen
Vri og vende
Vrenge folde
innsiden ut
Gjemme, holde igjen
Bølgende
Svevende
Håndfast
Låne ord
og vende dem
mot meg selv

4.
Noen ganger
tror jeg trær er folk

5.
Klarer jeg dette nå,
handler det mer
om standhaftighet
Om å holde ut
enn det handler om
talent
inspirasjon
evner
Klarer jeg dette
så handler det mest
om meg
Om å holde fast
Om å holde ut
Om å finne fram
Om å finne ut

© Foto (2019) og tekst (2018): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram

Fugleflukt

Fugleflukt av Arnold Haukeland. Gave fra kunstneren til Sarpsborg sykehus. Reist av Sykehusets venner og Sarpsborg kommune 14. oktober 1972
vi er ganske like, vi mennesker
vi liker det samme, men prøver å late som
at vi har  vår egen smak
vår egen stil, vi vil ikke bli gjort til skamme
vi vil være enestående
stå rak, men ikke stå alene
redde for at andre skal ramme oss
tråler vi bestselgerlister etter
bøker å lese, filmer å se, musikk å høre
vi trives i støyen og håper på
at vi letter og tar av
vi ønsker oss fugleflukt
– å være fri som fuglen 
men ikke å være ensomme svaler 
vi står i kø fordi alle vil samme vei
det som er vakkert
blir til klisjéer  i epidemisk fart
vi deler det vi liker
og deler det igjen
til alt vi sitter igjen med er småbiter
ingenting får vi ha i fred
untatt ensomhet
feil og mangler
da slipper vi unna køene, men kanskje ikke 
klisjéene 
eremitt, enstøing
kjerringa mot strømmen
stabeis
vi blir ensomme ulver
flokken er et  annet sted
først da blir det stille

© Tekst og foto (2019): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram

Sanger

Tenk på alle de gangene
du trodde det kunne drepe deg
Alle de gangene –
som å forsvinne sakte
Kanskje er fortvilelse
det nærmeste vi kommer håp?
Livet er aldri så enkelt
Så enkelt som i sanger
Min lille død
du er så vakker
at jeg ikke kan snu meg vekk
Som et sukkerkyss
i en jern-neve
& du sa jeg ikke ble avhengig
Når du mister stemmen din
skal jeg fortelle
alle dine løgner for deg
Jeg kaster mine våpen ned
Jeg har vasket min munn
Hører du ikke hvordan
ordene klinger rent?
Tenk på alle de gangene
- som å forsvinne sakte

© Foto (2015) og tekst (1995) : Stefan Andreas Sture (første gang på trykk i Glengposten nr 2, 1996) Flere fotografier på Instagram

Jeg går til grana (I)

dette er mine skoger
mørke, høyreiste
det er jeg som går her
og finner fram
på stiene
mellom trærne
jeg prøver å miste retning
viske ut stier og spor
etter meg

©  Foto (2017) og tekst (2018): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram

Noen dager til

Det vokser bilder av deg
fra hendene mine
som etterligning
som pantomime
og jeg ligner mer og mer

Jeg hører deg
i stemmen min
mens du hele tiden forsvinner
fra hendene mine

Ser du meg nå,
kan du kalle det høst?
Bladene faller av bjørka
og greinene forsvinner
mot nattehimmelen

Offerplassen står tom

Du ser meg
som en grå dag på hell
svart som søvn, og stille
Det brenner ikke
du roter etter meg
i den kalde asken

Det vokser bilder av deg
fra hendene mine
og du former meg

Hjertet skal dunke
og banke og bråke
slå blodet gjennom kroppen
så blodet fyller meg
og gir farger og nærvær
tilbake til hendene mine

© Tekst (2008) og foto (2019): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram

2 poems (1995)

I 1995 hadde jeg to dikt på trykk i en skotsk undergrunnsantologi
No, I don't want anything
that can be taken away
from me. I've seen through
the Pearly Gates
That's not where I want
to go. Because I can choose
and I choose not to
believe. I want sight
I don't want guidance
I can see for my self

***

I don't live
for anything
special, but I've
shared and I
can fall for
anyone if
no-one else
is around
Yeah, that's true:
We'll never work
We use our
hands to love

© Tekst (1995): Stefan Andreas Sture (første gang på trykk i Out From Beneath The Boot (Neruda Press) 1995)

Jeg var i godt selskap. Uten at det gjør mine dikt noe bedre

Dagbokkladd. Ufullendt. [biografi og testamente]

jeg har tidvis levd et stille liv
hva nå det skal bety
hvor hardt kan det skrues
til, alene?
jeg var en rar liten type
moren min spurte om noen
andre i klassen
gikk med skjorte
joda, svarte jeg, læreren
bruker også skjorte
når noen av de andre
gutta i klassen
var så uheldige å bli
tredd på en skjorte
på gymdagen
måtte jeg hjelpe til med
å kneppe, opp og igjen
vi flytta så mange ganger
før jeg begynte
på barneskolen
at dialekten min stakk ut
de kalte meg leksikonet
fordi jeg hadde så
stort ordforråd
det irriterte meg
de kunne i det minste
kalt meg ordboka
jeg trodde jeg likte å
gå for meg selv
og heldigvis var skogen stor
jeg følte meg aldri som
typisk noe som helst
men jeg har alltid trodd på
språket
noen hevder at treskjærere
bare henter fram
det
som er inne i treet
det er nok feil
vi får utdelt et hardt
trestykke
og en sløv kniv
så setter vi merker
og former det, så godt
vi kan
det beste vi kan håpe
på er å ikke
forbanne kniven og
treet
etterhvert vokste jeg av
meg fregner og gjenknepte
skjorter, men var aldri med
på løkkefotball og jeg
fortsatte med å gjemme meg
stillheten savner jeg
å stå midt i
stillheten
som laver ned
heldigvis er skogen stor og
mørk
sollyset brytes gjennom
tretoppene og når ned
til oss ved røttene
jeg leste edderkoppen og lynvingen
jeg lærte svensk av fem myror
jeg så forskjellige ting
gjennom firkanta og
runde vinduer
en, to tre – hva kommer nå?
overalt lette jeg etter noe
eller noen som lignet
bøkene reddet meg
og jeg passerte alle åpne vinduer
jeg er en låner og en tyv
buden til bords
og evig gjest
prater jeg med ingen
noen ganger svarer de andre
likevel
mange slags liv trives
i trær, og jeg ønsker
å være en leser
all skrift interesserer meg
men jeg rystes ikke
like ofte som før
trærne dør, men skogen lever
jeg gjemte meg på
mange vis
- er man ikke typisk?

© Tekst (2016) og foto (2019): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram

Gamle hus

Brennvika, Steigen
nei, gamle hus har ikke
sjel, men de
lukter mer, knirker
mer
de er merket
av levd liv, folka
som har levd liva sine
i dem
har satt spor
linoleum på parkett
klistremerker
tapet
sparkemerker på
gulvlister, tegnestifter
blyantstreker
spikerhull i veggene
dette er det som
er igjen
vi maler over, sparkler
drar av belegg
sliper ned parkett
slik prøver vi å
viske ut sporene
etter de som var
her før oss
andres minner forstyrrer

© Foto (2010) og tekst (2018): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram

På Lesvos

Eresós, Lesvos, Hellas 2011

Så er jeg her
hvor Sapfo skrev
om loddrett fallende
hete
og ord som ikke skulle glemmes
Ordene er ikke glemt, nesten
og jeg kjenner varmen
falle
på meg, men kjenner
meg bare delvis igjen
Likevel, redd til jeg
blekner som tørt gress, er
jeg for glemselen
min egen og andres
og glemselens tomhet
Tomheten er et
savn som suger meg tørr
og som kjennes som et søkk
i magen
fallende ut av meg selv

© Tekst og foto (2011): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram

Create a free website or blog at WordPress.com.

Up ↑

Create your website at WordPress.com
Get started