Poesi og skog

Robert Pogue Harrison skriver dette i boka: “Forests: The Shadow of Civilization“:
«There and then I perhaps realized that the forest, in its enduring antiquity, was the correlate of the poets memory, and that once its remnants were gone, the poet would fall into oblivion.»

Jeg går til grana (III)

der ute 
er alle granene
alle granene
jeg vil være blant
store og mørke
slipper de kun
striper av sollys
ned til meg
dunkelt skal det være
hva er det jeg 
båre såvidt 
vil skimte
hvorfor ønsker jeg
å se feil
uklart
rote med synet
noen ganger tror 
jeg trær er folk
og det er nok 
for meg
jeg vil gå
mellom trærne
der ute
finne åpninger
krysse lysninger
jeg vil gå til
jeg ikke vet 
hvor jeg kom fra
jeg vil gå helt
til jeg uanstrengt
kan sette meg
blant granene
der ute
koke kaffe og
la granene forundres
av duften
jeg blåser på kaffen
i koppen
granene bare står der
og det er helt
greit
noen ganger 
tror jeg trær
er folk
og det er nok for meg

© Tekst og foto (2019): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram Følg gjerne “Jeg går til grana” på Facebook også

8 variasjoner – eller trær er ikke som andre folk

 noen ganger tror jeg
trær er folk
- men så svarer de

noen ganger tror jeg
trær er folk
- mot bedre viten

noen ganger tror jeg
trær er folk
- andre ganger tar jeg feil

noen ganger tror jeg
trær er folk
- sånn har det blitt

noen ganger tror jeg
trær er folk
- andre ganger ikke

noen ganger tror jeg
trær er folk
- som er borte

noen ganger tror jeg
trær er folk
- hvem er jeg da?

noen ganger tror jeg
trær er folk
- og det er nok for meg

© Tekst og foto (2019): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram

Sarpoetica 2019

Velkommen! Jeg skal lese egne dikt – noe jeg har minimal erfaring med. Så det blir en slags verdenspremiere. Dessuten er det flere som skal lese dikt og prate om poesien. Hvem vil vel gå glipp av slikt?

SARPOETICA 2019

Kl. 19.00 – Kulturhuset Gleng

Tirsdag 5. november 2019

Billetter á kr. 100.- kjøpes på www.ticketco.no eller i døra

Poesi er så mangt og lever ut sine ord i flere kanaler enn før. Denne kvelden har vi forsøkt å samle poeter av forskjellige slag, og dermed med forskjellige inngangs-porter til poesien. Vi møter dessuten KorLUREN som fremfører en del av sin flotte Børli-hyllest. I tillegg vil du få et musisk og poetisk gjenhør med komposisjonen Fugleflukt av Karsten Brustad.

Poesi på nett og i bok

Møt Instagrampoet Jon Espen Ajer Stenerød, haikudikter Fredman Lundgård, Mari Oseland som debuterte med diktsamlingen «Oss» i fjor – og blogg-poet Stefan Andreas Sture. Det blir både samtaler og opplesninger.

Fugleflukt av Haukeland, Brustad og Sturel

«Fugleflukt» er et verk av komponist Karsten Brustad fra Sarpsborg. Verket er skrevet i 2005 og tar utgangspunkt i skulpturen ”Fugleflukt” av Arnold Haukeland. Skulpturen er et internasjonalt berømt kunstverk og ble satt opp på initiativ av Sykehusets venner. Det ble skjenket av Haukeland til Sarpsborg kommune i 1972, og står plassert utenfor Helsehuset i Sarpsborg.

Komposisjonen «Fugleflukt» ble i 2005 skrevet for tre sarpsborgmusikere tilknyttet til Sarpsborg kulturskole, og de vil også fremføre verket denne gangen. Maria Dahl, fiolin, Gjermund Titlestad, gitar og Marianne Aarum, fløyte.  I forkant får vi høre Stefan Andreas Sture lese sitt eget dikt inspirert av samme kunstverk.

Lenke til arrangement SARPOETICA

Stille vann

dette er en
hyllest til 
innsjøen, sildrebekken
og pytten
havet har sine
diktere
jeg er ikke en av dem
jeg går til grana
noen ganger må man
sitte med
ryggen mot stammen og
blikket festet i et
skogstjern
skogens mørke øye
som speiler himmel
og trær
som blir igjen 
i skogen når
jeg går
som øyet i brønnen
slik at jeg alltid kan se
graner og skogshimmel

dette er en 
hyllest til 
stille vann
blikkstille kulp
tjern, dam og pytt
i skogen
hvile for blikket
ingenting skjer
så skjer det 
likevel noe
en vannløper får
den speilblanke
overflaten
til å kruse seg
såvidt
det suser i
grantoppene
jeg kaster en 
kongle ut i pytten
og ringene 
på vannet 
sprer seg 
i meg også

dette er en
hyllest til 
duften av granbar
solvarme trestammer
innsjø
i morgendis
jeg vil at 
stillheten skal 
finnes
og at den skal 
finne meg
jeg vil at tankene 
mine skal få 
gli
nesten lydløst
over blikkestille
vann
flyte stille
langsome dråper
som verden 
kan speile seg i
jeg går til grana
jeg går til innsjøen 
tjernet og pytten 

© Tekst (2019) og foto (2016): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram

Haiku på himmelen (til Olav H. Hauge)

langs stien jeg går, møter jeg en
enslig furu
jeg kjenner noen dråper i østavinden
og tenker at furua vil meg noe
uferdig
et øyeblikks tristhet
som et forord til poesien, den står der
som mørke tusjstreker av Wang Xizhi
mot den melkevei-hvite
himmelen
ukveda vise
romslig for tolkning
og romslig for krona,
som kan spre 
seg alle veier
kalligrafi
rytme
høst
håndskrift på
himmelen
uferdig
men når stormene kommer 
har furua
ingen å støtte seg til 
Wangs gjess, om det var her de bodde,
trekker sørover nå
furua står der, som et
haiku på
himmelen

© Tekst og foto (2019): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram

Men himmelen har ingen nåde

Jeg løper langs elva som ikke er. Bort, 
bare bort, det eneste som betyr noe
er å komme seg vekk.
Bakken er sprukket og sår
av for mye sol, for lite vann.
Her er vannet bare minner.
Her eksisterer vannet
bare som et totalt fravær.
Trærne er døde, tørre.
De spriker mot himmelen som
skjeletthender.
Men himmelen har ingen nåde.
Jeg løper. Landskapet er åpent.
Elva, bakken, trærne – alt er tørt og dødt.
Jeg hører stemmer.
De gir råd.
Men jeg forstår ikke,
jeg er ikke i stand til å vurdere.
Jeg bare løper.
Svetten tørker øyeblikkelig
til salt på kroppen min.
Tungen har skrumpet inn.
Tungen har sprekker og sår.
Jeg strekker hendene
opp mot himmelen
mens jeg løper.
Men himmelen har ingen nåde.
Jeg dreier av fra elveleiet.
Jeg løper mot det største
treet jeg kan se.
Kronen er tørr og uten blader.
Men det ser ut som om det er skygge der.
Jeg kommer meg aldri bort herfra.
Men jeg må bort fra solen.
Jeg setter meg i skyggen, lener
meg mot trestammen.
Jeg føler likevel ingen trygghet her.
Alt er dødt. Dødt og fravær.
Ingen vind, ikke vann.
Ingenting
som gir liv.
Jeg tørker ut.
Selv skyggen fra treet er tørr og varm.
Men stemmene har stilnet.
Jeg er helt alene nå. Det er ingen trøst i det.
Nå er det overhodet ingen trøst i det.
Jeg savner ikke stemmene.
            
Jeg sitter her.
Uansett hvor jeg ser, så er alt likt.
Bare noen få, døde trær
bryter landskapet, som er tørt,
åpent og flatt.
Jeg ser langt,
men det er ingenting å se.
Jeg faller til ro,
ingenting har hensikt her.
Jeg bare sitter, ser på
ingenting,
hører ingenting.
Ingen uro, men heller ingen fred.
Bare dødt, tomt. Jeg har
ingen vilje,
ingen grunn til å reise meg.
Jeg skal bare forsvinne,
bli borte,
gå i ett med dette landskapet.
Så ser jeg en bevegelse.
Som ikke er min.
Her hvor ingenting var å se.  
Her hvor ingen bevegelse finnes.
Noe tørt og fargeløst
kommer krypende
mot meg.
Bare bevegelsen gjør den synelig.
Jeg må flytte på meg
for å se hva det er. Det er en slange.
En død og tørr slange, et skjelett.
Noe som vil meg vondt.
Den er død og
bærer med seg min død.
Min død bærer den med seg
som gift,
som en levende gift.
Snart skal heller ikke jeg være mer.
Jeg er forsvarsløs,
jeg kan ikke drepe
det som allerede er dødt.
Slangeskjelettet
kommer fortsatt krypende mot meg. 
 
Jeg behøver bare å rekke hånden frem,
så kan jeg berøre den.
Jeg gjør det,
jeg strekker hånden frem,
jeg tar slangen rundt nakken
og løfter den opp.
En liten dråpe blå og glinsende gift
henger ytterst
på den ene hoggtannen.
Nå vet jeg hva jeg må gjøre.
Jeg løfter slangen
mot mitt eget ansikt.
Med den ledige hånden knekker jeg
av den underkjeven.
Giften pipler ut av begge hoggtennene.
Jeg lukker leppene mine
rundt slangens hoggtenner
og suger av all kraft.
Munnen fylles av giften.
Slangeskrotten
slenger jeg fra meg.
Giften bedøver munnen min,
det svir i sprekker og sår.
Smaken er vond og nummen.
Jeg må ikke svelge.
Jeg ser meg om
etter et sted å spytte giften ut.
Men himmelen har ingen nåde.
 

© Foto (2018) og tekst (2004) Flere fotografier på Instagram

Sånn kan det gå

Noen ganger har
man virkelig
flaks, tenkte jeg
den gangen
jeg traff
ei
jente som gråt
champagne
Men sammen
med meg
bare lo hun

© Foto (2019) og tekst (1994): Stefan Andreas Sture (første gang på trykk i Glengposten nr 3, 1996) Flere fotografier på Instagram

Farmor

gamle hender, myke og skrukkete
myke inni og ru utenpå, merket
av mange års arbeid
men armene er smidige, hun fletter det
lange håret
med hendene bak på ryggen,
hender som har vevet filleryer
for å spe på enkepensjonen
det blir en lang hvit, flette
som settes opp i en tull
bak på hodet
hvit som sukker
hvit som salt
hvordan får du det til?
hva drømte du om når du var ung?
øynene er milde, men nå vet jeg  
at jeg også kunne ha sett at de
var triste
jeg har øvd lenge, sier hun 
uten å
flytte blikket fra speilet 

© Tekst (2013): Stefan Andreas Sture Foto: (ukjent fotograf, fra et familiealbum) Flere fotografier på Instagram

Blog at WordPress.com.

Up ↑

Create your website at WordPress.com
Get started