Design a site like this with WordPress.com
Get started

Lyrikkspalte fra arkivet: Dikt faller alltid på feil steder [Erling Kittelsen]

Erling Kittelsen hjemme hos seg selv 2019 (Foto: Stefan Andreas Sture)
poetikk
 Å hoppe på tømmerstokker i ei løssluppen elv:
 realisten ser realiteten og faller i
 romantikeren går uhemmet på og faller av
 postmodernisten finner verden allerede
 dekonstruert og plasker uti
 sosialrealisten ser tømmerleverandørens
 profitthensyn helt klart i en salto
 surrealisten prøver en fransk en
 og havner i fossen, periferisten
 tror også i strømmen det vil lykkes
 futuristen tyr til universalskoene, bommer
 Vi sitter på noen rullesteiner og følger
 elveballetten, et tynt cellulosegrolag
 med søtlig syreduft forteller om virksomhet
 drømmer, blokkpolitikk, forurensing, kamp
 for fioler, vegforbindelser, vyer framover
 Løssluppen? hvem kalte elva løssluppen
 den flyter jo stille
 (Erling Kittelsen: Jeg setter foten her og ler. Dikt i
 utvalg. 2004:152)

Under åpninga av litteraturuka ved Høgskolen i Østfold i 2000, uttalte Erling Kittelsen: ”Dikt faller alltid på feil steder.” Ja, tilføyer jeg for egen regning, det spørs også hvem som plukker det opp. I det hele tatt spørs det om mye når det kommer til lyrikk. Det er alltid utallige muligheter for feillesinger, men verre er de utallige mulighetene for at diktet aldri blir lest. Alle skrivende ønsker seg selvsagt lesere, men Kittelsen er mer markant dialogisk i sine tekster enn de fleste. Det gjelder selvsagt HUN. Samtale med våre forfedre, hvor Kittelsen går i dialog med Voluspå, og I dette huset, som er skrevet sammen med Paal-Helge Haugen. I disse, og også andre bøker, er det dialogiske direkte innebygd, om man kan si det slik. Det er kanskje heller ikke noen tilfeldighet at Erling Kittelsen også skriver skuespill – en sjanger hvor dialogen jo er veldig fremtredende.

Men uansett oppleves Kittelsen dialogisk, fordi å lese hans dikt krever deg som leser, det lar seg ikke gjøre å forholde seg passiv til teksten dersom man vil ha utbytte av lesingen. Dette virker kanskje opplagt og nesten allmenngyldig, uansett hvilken sjanger eller hvilken forfatter man leser. Like selvsagt kan det virke å hevde at man ikke skal lese for å finne ut hva forfatteren mener. Men selv om det kanskje er opplagt, syndes det mot det så å si kontinuerlig i diktlesing. Diktet er kanskje i slekt med gåten, men det spørres ikke for å svares. Rettere sagt spørres det for å svares, men det spørres ikke etter en løsning eller et endelig svar. Det spørres for å kunne spørre mer. Gåten i diktet skal virke. Spørsmålet må være hva jeg mener, hvordan berører dette meg? Det er på det punktet det er mest spennende å gå i dialog med Kittelsens tekster.

Siste diktsamling heter Mottakeren, men det er deilig uavklart hvem som er mottaker. Mange av diktene er dikt til bestemte personer og har på den måten mottakere. Men siden selve boken heter Mottakeren, levnes det lite tvil om at det går begge veier. Det er fort gjort å avfeie det som er krevende å lese, eller ”hermetiske lukka som det heter om dikt som er tungt tilgjengelige, fordi de er flertydige og komplekse”. (Linneberg Arild. 2001. Tretten triste essays om krig og litteratur. Gyldendal, side 33.) Å avfeie diktning på denne måten er nesten en usynlig sensur, den får et utilgjengelighetsstempel. Kanskje får den utilgjengelige forfatteren et kvalitetsstempel som gjør at han trives i sin lille nisje. (Erling Kittelsen i symposiet Hvem skal fortelle om virkeligheten? Se Stefan Andreas Sture: Hvem skal fortelle om virkeligheten? i Norsklæreren nr. 2/2002.)

Men det er vanskelig å forestille seg at Kittelsen skulle være fornøyd med en nisje uansett. For han er omskiftelig, både formmessig, sjangermessig og innholdsmessig. Det er mangfoldet som kjennetegner Kittelsen. Akkurat som i diktet innledningsvis velger Kittelsen å ikke låse seg til en isme, til et sted eller til en tid, men velger å stå utenfor. Jo Eggen har skrevet dette i et dikt om Erling Kittelsen: ”Hvem er ikke det de sier han er / fordi han sier: her er ikke her, men her.”

[Første gang publisert i tidsskriftet Norsklæreren nr 1 2007]

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Create a free website or blog at WordPress.com.

Up ↑

%d bloggers like this: