Men himmelen har ingen nåde

Jeg løper langs elva som ikke er. Bort, 
bare bort, det eneste som betyr noe
er å komme seg vekk.
Bakken er sprukket og sår
av for mye sol, for lite vann.
Her er vannet bare minner.
Her eksisterer vannet
bare som et totalt fravær.
Trærne er døde, tørre.
De spriker mot himmelen som
skjeletthender.
Men himmelen har ingen nåde.
Jeg løper. Landskapet er åpent.
Elva, bakken, trærne – alt er tørt og dødt.
Jeg hører stemmer.
De gir råd.
Men jeg forstår ikke,
jeg er ikke i stand til å vurdere.
Jeg bare løper.
Svetten tørker øyeblikkelig
til salt på kroppen min.
Tungen har skrumpet inn.
Tungen har sprekker og sår.
Jeg strekker hendene
opp mot himmelen
mens jeg løper.
Men himmelen har ingen nåde.
Jeg dreier av fra elveleiet.
Jeg løper mot det største
treet jeg kan se.
Kronen er tørr og uten blader.
Men det ser ut som om det er skygge der.
Jeg kommer meg aldri bort herfra.
Men jeg må bort fra solen.
Jeg setter meg i skyggen, lener
meg mot trestammen.
Jeg føler likevel ingen trygghet her.
Alt er dødt. Dødt og fravær.
Ingen vind, ikke vann.
Ingenting
som gir liv.
Jeg tørker ut.
Selv skyggen fra treet er tørr og varm.
Men stemmene har stilnet.
Jeg er helt alene nå. Det er ingen trøst i det.
Nå er det overhodet ingen trøst i det.
Jeg savner ikke stemmene.
            
Jeg sitter her.
Uansett hvor jeg ser, så er alt likt.
Bare noen få, døde trær
bryter landskapet, som er tørt,
åpent og flatt.
Jeg ser langt,
men det er ingenting å se.
Jeg faller til ro,
ingenting har hensikt her.
Jeg bare sitter, ser på
ingenting,
hører ingenting.
Ingen uro, men heller ingen fred.
Bare dødt, tomt. Jeg har
ingen vilje,
ingen grunn til å reise meg.
Jeg skal bare forsvinne,
bli borte,
gå i ett med dette landskapet.
Så ser jeg en bevegelse.
Som ikke er min.
Her hvor ingenting var å se.  
Her hvor ingen bevegelse finnes.
Noe tørt og fargeløst
kommer krypende
mot meg.
Bare bevegelsen gjør den synelig.
Jeg må flytte på meg
for å se hva det er. Det er en slange.
En død og tørr slange, et skjelett.
Noe som vil meg vondt.
Den er død og
bærer med seg min død.
Min død bærer den med seg
som gift,
som en levende gift.
Snart skal heller ikke jeg være mer.
Jeg er forsvarsløs,
jeg kan ikke drepe
det som allerede er dødt.
Slangeskjelettet
kommer fortsatt krypende mot meg. 
 
Jeg behøver bare å rekke hånden frem,
så kan jeg berøre den.
Jeg gjør det,
jeg strekker hånden frem,
jeg tar slangen rundt nakken
og løfter den opp.
En liten dråpe blå og glinsende gift
henger ytterst
på den ene hoggtannen.
Nå vet jeg hva jeg må gjøre.
Jeg løfter slangen
mot mitt eget ansikt.
Med den ledige hånden knekker jeg
av den underkjeven.
Giften pipler ut av begge hoggtennene.
Jeg lukker leppene mine
rundt slangens hoggtenner
og suger av all kraft.
Munnen fylles av giften.
Slangeskrotten
slenger jeg fra meg.
Giften bedøver munnen min,
det svir i sprekker og sår.
Smaken er vond og nummen.
Jeg må ikke svelge.
Jeg ser meg om
etter et sted å spytte giften ut.
Men himmelen har ingen nåde.
 

© Foto (2018) og tekst (2004) Flere fotografier på Instagram

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Blog at WordPress.com.

Up ↑

Create your website at WordPress.com
Get started
%d bloggers like this: