Før, det vil si før nittitallet, så fotograferte jeg – og alle andre, kun analogt. Det var verken hipsteraktig eller hipt. Det var rett og slett bare sånn det var. Så da fotograferte jeg analogt, uten å tenke noe særlig over det. Nå har det blitt “in” igjen, og det finnes utallige nettsider og fora dedikert til analog fotografering. Og i motsetning til slik det det tidligere var for meg, så tenkes det uhorvelig masse over det. Jeg hadde før stort sett kun såkalte familiekameraer, som gjorde det meste for meg. Det ble kalt “point and shoot” av en grunn. Man trengte ikke vite så mye om fotografering for å få til greie bilder. Selve bildene ble tatt mest for å dokumentere. Jeg tenkte aldri over hvilke filmer jeg skulle velge, annet enn farger eller sort/hvitt, og jeg forholdt meg ikke til ISO eller annet teknisk.
Å fotografere ble jeg egentlig ikke interessert i før det hadde blitt heldigitalt, og filmfotografering hadde gått helt av moten. De digitale kameraene kan tenke enda mer selv, enn de gamle filmkameraene. Samtidig fikk jeg meg etter hvert mer og mer avanserte kameraer, men mulighet for å ta over styringa selv. Jo mer jeg lærte og jo mer kontroll jeg tok over kamera selv, jo artigere ble det. Så det la grunnlaget for å finne fram gamle analoge kameraer og ta de i bruk. Nå ble det interessant å velge filmer utfra deres iboende egenskaper, viktig å vite hvilken ISO de har og å forstå kameraets funksjoner.
I dette innlegget viser jeg fram noen bilder fra min første rull i mitt andre møte med filmfotografering. Bildene er tatt med et Fujica ST605, og filmen jeg brukte var Fujifilm Superia Exrtra 400. Når jeg var ferdig, og skulle sveive tilbake filmen, fikk jeg trøbbel med at det hang seg opp. Derfor begikk jeg dødssynden å åpne dekslet for å sjekke. Mange bilder ble ødelagt, men noen lot seg redde – og jeg fikk en lærepenge.
Det er i alle fall planen, og så langt går det bra. Denne spillelista blir en sang bedre for hver dag. Låtene velges ut etter innfallsmetoden, og kan være nye eller gamle.
Frå INNERINGA
I
Har dei framleis slike dagar
inneringa av regn, og med
varmen gåande lysvaken omkring
i det kalde graset?
II
ho som plutseleg
rak laus, sprang langs liene
heile hausten
i ein falma bomullskjole,
sprang og sprang
på tvers av elvane
bekkane, til ei underleg
stri væte
braut fram i graset
overalt
III
Det yrer smått og elektrisk
over byen, huff for et vær, seier folk og
det er jo sant.
IV
Nei, det var ingen av dei
Nei, det var ingen av dei
som tok sikte på å bli
eit ganske almunnelig, anstendig
menneske. Ikkje underleg
at det å treffast nå
er ei hard oppgåve.
V
Hus. Stillferdige samtaler mellom gamle kvinner. Grå og lette
kvinner, som skurbyger.
(Tekstane er frå avd. I til V, i samlinga Inneringa, 1975)
Eldrid Lunden, fødd 1940, debuterte i 1968 med diktboka F. eks. juli. Ei tilsynelatande tradisjonell diktsamling, med enkeltdikt som har eigne titlar, dei seinare bøkene fremstår meir som poetiske komposisjonar. Det var ein god debut, men likevel skulle det gå heile sju år før bok to, Inneringa (1975), kom. Den blei følgd opp av to bøker, som kom kvart av dei to følgjande åra. Mange har peikt på den innbyrdes samanhengen mellom desse tre syttitalsbøkene, dei to andre er hard, mjuk og Mammy, blue. Det er klart at Inneringa kan lesast som fyrste del av ein trilogi, i heile forfattarskapet finst det trådar som kan trekkjast - i alle retningar. Dessutan kan det vel hevdast, at frå ståstaden vår så kan forfattarskapet berre lesast ”baklengs”, sjølv om vi les det kronologisk?
For no er Eldrid Lunden både ein etablert og anerkjent lyrikar, ho blir regna for ein av dei sentrale lyrikarane i Norden og ho har vunne ei rekkje prisar. Ho blir rekna for ein del av Profilgruppa og som ”kvinnediktar”. Ikkje berre er ho eit førebilete gjennom det diktarlege virket sitt, men ho har også arbeidt ved Forfatterstudiet i Bø sidan 1982, i 1996 blei ho Noregs fyrste professor i skrivekunst. Flokken og skuggen, som kom i 2005, er hennar tiande diktbok sidan debuten. Bortsett frå dei allereie nemnde syttitalsbøkene, har dei kome jamt og trutt med nokre års mellomrom. I tillegg til dei ti diktbøkene, finn vi dikt i utval og dikt i samling - og ikkje minst, to essaysamlingar. Ho har vore aktiv i rundt førti år og vore trufast mot lyrikken heile vegen. Eldrid Lunden fremstår på alle måtar som ein heilstøypt lyrikar og eit solid fagmenneske. Alt dette har vi altså med oss når vi går i møte med Lundens lyrikk, og det er med på å styre forventningshorisonten vår. Likevel blir eg heile tida forundra over kor friske og overraskande dikta hennar verkar. Meir enn hos mange andre lyrikarar eg kjenner til, blir gjenlesningar også opplevt som fyrstegangslesningar. Det er alltid noko som ikkje helt lèt seg fange, noko nytt å leggje merke til. Men noko er likevel konstant, og det er regn og vatn.
Allereie i opningsdiktet til Inneringa er regnet der, og regn og vatn er hovudmotiv gjennom heile diktsamlinga, og det regnar og renn gjennom dei etterfølgjande diktsamlingane også. Men om regnet og vatnet er konstante som motiv i dikta så er det ikkje vatnet sin natur å vere konstant. Regnet er livgivande og nødvendig, men også truande, farleg, grått og trist. I Inneringa ligg perspektivet hos ei kvinne som har flytt frå bygda og til byen. Boka er stramt komponert og er, som mange av Lunden sine bøker, i slekt med punktromanen. Det er i alle fall mogeleg å lese ei historie ut av dikta. Kort fortalt kan boka seiast å innehalde dikt om landskapet, forfedre og bygdefolka sine kår (del I), dikt om oppvakning, emigrasjon og flukt (del II), dikt om byliv, samliv i oppbrot (del III), dikt om livet etterpå, fortida og mannen (del IV) og dikt om å kome tilbake til bygda som turist, om å vere framand heime. Alt dette kan vi finne i dei seinare bøkene også, i varierande grad. I Inneringa er alt på plass, som eit reservoar for resten av forfattarskapet. Det var i Inneringa ho rak laus.
Denne Lyrikkspalta er først publisert i tidsskriftet Norsklæreren nr 5 2007
Nå er der ganske nøyaktig to år siden jeg var i bua til Frederik Bjørnstad og spilte inn mine fire første singler. Jeg leste mine dikt til Frederiks musikk.
Siden har de blitt hørt av ganske mange, heldigvis. Men de tåler fortsatt å bli hørt, og har ikke gått ut på dato.
hvem jeg er, og hva jeg har gjort?
hvordan høres jeg ut?
hvordan ser jeg ut?
hvordan skal jeg kunne bli til meg?
jeg må ha udelt kjerne og stort rom
jeg må ha ytre grenser og bevegelse
jeg må ha en grunn til å gå på og en
himmel spent over meg
jeg kjenner ikke noe til det som er
utenfor eller
bortenfor disse skogene
men jeg kjenner disse skogene
det er jeg som skaper dem hver dag
disse skogene skaper jeg, høye og mørke
skaper jeg dem, jeg lar granene marsjere frem
og stille seg på geledd
jeg går til grana med min sorg
jeg går til grana med mine gleder
dette er mine skoger
jeg lar granene strekke seg høyt mot himmelen
og skygge for solen
kun striper av sollys slipper ned til meg
dunkelt skal det være
jeg lar mose og lav spre seg utover langs bakken
så det blir mykt og grønt, så bakken
svikter ørlite når jeg går på den
jeg skaper disse skogene, mørkegrønne og tette
ingen horisont å se
jeg skaper disse skogene til å gjemme meg i,
for å miste retning
på kryss og tvers, mellom trær og over åser
lager jeg stier
og alle stier skal krysses og møtes av andre stier
så du aldri kan vite deg sikker
det finnes et synlig og et usynlig nett
av stier
i skogene jeg går i
de som ikke brukes tar skogen tilbake
og jeg velger å være
på skogens side og går
over stokk og stein
til jeg uanstrengt kan sette meg ned blant
granene her ute
jeg går til grana med min sorg
jeg går til grana med mine gleder
disse skogene skaper jeg, høye og mørke
skaper jeg dem
jeg lar granene stå tett og nært, side om side
jeg lar granene vokse seg høye
jeg lar alle granene bli til mørke vegger
for å beskytte meg
jeg skaper innsjøer og jeg skaper tjern
for himmelen å speile seg i
for å kaste kongler ut i og la ringene
i vannet spre seg i meg også
jeg skaper små odder ut i innsjøer for trygge
bålplasser
jeg går til grana med min sorg
jeg går til grana med mine gleder
jeg skaper et treffsikkert regnskyll
det fukter bakken
sparsomt
neste frostdag blir kongler,
røtter og strå
rimhvite
skoglandet er i et halvlys,
det er skumring
og det lufter lett
Dette diktet er første gang publisert i Splittet Kjerne 94 – hvor jeg var i godt selskap. Sjekk ut Splittet Kjerne på Facebook her. Der finner dere også SK94 som PDF.
Verden tatt fra hverandre
Fjellet tatt fra hverandre sti for sti stein
for bekk for bekk stryk for stryk fall
for fall, engene tatt fra hverandre duft for
duft blomst for blomst kronblad for kronblad
dekkblad for dekkblad stilk for stilk
rotsystem for rotsystem, byene tatt fra
hverandre gatene tatt fra hverandre rennestein
for rennestein brostein for brostein selve
gatas legeme tatt fra hverandre (kobbelet tatt
fra hverandre) bikkje for bikkje bjeff for
bjeff, kattene tatt fra hverandre pote for pote
mjau for mjau, guttene tatt fra hverandre
jentene tatt fra hverandre og guttene tatt fra
jentene, folk tatt fra hverandre øye for øye
tann for tann
(Torgeir Rebolledo Pedersen: Samlede dikt, 2004:271)
Denne vakre og gripende dekonstruksjonen, åpner diktsamlingen Blåveisfra (1998) – og diktet åpner i dobbelt forstand, verden ligger nå åpen og oppløst. Poeten bereder plass for leseren, og seg selv. For som Jacques Derrida har forklart begrepet dekonstruksjon; når man avdekker hvilke komponenter en maskin består av, konstruerer man et bilde av hvordan den virker, samtidig som man setter den ut av funksjon for en tid. Noe av det samme skjer når man leser dette diktet, man blir var på sammenhenger man kanskje tar for gitt. Tiden stopper opp et lite øyeblikk og man får kanskje lyst til å sette i sammen igjen. Man har fått en ny mulighet. Som leser opplever man at nesten alle opplevelser er potensielt mulige. Vi vet ikke hvor det ender og det føles også som om det er opp til oss. Det er en deilig følelse, når man som leser får lov til å føle seg som en medsammensvoren.
Punkpoet, suntpoet og moromann – det kleber seg mange merkelapper til Torgeir Rebolledo Pedersen. Men han holder seg ikke lenge nok i ro til at de vil feste seg. Han vrir og vrenger på ord, og er blant de mest ordlekne av våre poeter. En poesiens prins som ikke lar seg målbinde. Vi kjenner nesten igjen det vi leser, fordi han bruker rikelig og fritt fra vår felles kulturarv. Det ligner på noe, men bare så vidt i utakt. Han har i et intervju selv omtalt sin lyrikk som en resirkulering av gamle klisjeer. Så humrer vi kanskje litt over en uventet variant av det kjente, men latteren er kanskje første skritt til en ny erkjennelse? Det er morsomt å lese Rebolledo Pedersen, men ser man bare humoren så nekter man seg selv mange poetiske opplevelser. For Rebolledo Pedersen er ingen renspikka vitsemaker, til det er hans samlede prosjekt for alvorlig. Men all poesi er jo i nær slekt med gåten, som jo på mange måter er en fetter av vitsen. Det som gjør at en vits virker, er at den overrasker. Akkurat det gjør også Torgeir Rebolledo Pedersens poesi også. Overraskelsen kan i første omgang kalle på latteren, men denne poeten er ikke ute etter å kile oss.
De overraskende elementene kan vi legge merke til når vi leser diktene høyt, vi tar oss selv i å uttale noe litt annet enn det vi forventet oss. Når vi låner diktets ord, legger vi merke til vår egen stemme:” Mitt privilegium er å spørre om det spørs / Ikke om det svarer seg å spørre / Hvis det må svare seg å spørre / og svare seg å svare, hva spørs?” (fra diktet Etpoetiskprosjekt). Språket kan gå i sirkel, men likevel være åpent. Er et dikt en gåte uten svar bør det spørres godt. Det kan godt gå i sirkler så lenge det byr på flere runder. Som når første dikt i debuten Tidr (1983) handler om morfaren, som det igjen er bilde av på omslaget av hittil seneste diktbok Geitehjerte (2006). I det siste diktet i Blåveisfra, som altså begynner med overstående dikt, blir verden satt sammen igjen. Vi som lesere har vært med på noen runder og godtar med glede at verden nå kan settes sammen på ny: ”(verden tatt fra / hverandre) og gitt oss i en annen verden til / hverandre”.
Denne Lyrikkspalta er først publisert i tidsskriftet Norsklæreren nr 4 2007
Erling Kittelsen hjemme hos seg selv 2019 (Foto: Stefan Andreas Sture)
poetikk
Å hoppe på tømmerstokker i ei løssluppen elv:
realisten ser realiteten og faller i
romantikeren går uhemmet på og faller av
postmodernisten finner verden allerede
dekonstruert og plasker uti
sosialrealisten ser tømmerleverandørens
profitthensyn helt klart i en salto
surrealisten prøver en fransk en
og havner i fossen, periferisten
tror også i strømmen det vil lykkes
futuristen tyr til universalskoene, bommer
Vi sitter på noen rullesteiner og følger
elveballetten, et tynt cellulosegrolag
med søtlig syreduft forteller om virksomhet
drømmer, blokkpolitikk, forurensing, kamp
for fioler, vegforbindelser, vyer framover
Løssluppen? hvem kalte elva løssluppen
den flyter jo stille
(Erling Kittelsen: Jeg setter foten her og ler. Dikt i
utvalg. 2004:152)
Under åpninga av litteraturuka ved Høgskolen i Østfold i 2000, uttalte Erling Kittelsen: ”Dikt faller alltid på feil steder.” Ja, tilføyer jeg for egen regning, det spørs også hvem som plukker det opp. I det hele tatt spørs det om mye når det kommer til lyrikk. Det er alltid utallige muligheter for feillesinger, men verre er de utallige mulighetene for at diktet aldri blir lest. Alle skrivende ønsker seg selvsagt lesere, men Kittelsen er mer markant dialogisk i sine tekster enn de fleste. Det gjelder selvsagt HUN. Samtale med våre forfedre, hvor Kittelsen går i dialog med Voluspå, og I dette huset, som er skrevet sammen med Paal-Helge Haugen. I disse, og også andre bøker, er det dialogiske direkte innebygd, om man kan si det slik. Det er kanskje heller ikke noen tilfeldighet at Erling Kittelsen også skriver skuespill – en sjanger hvor dialogen jo er veldig fremtredende.
Men uansett oppleves Kittelsen dialogisk, fordi å lese hans dikt krever deg som leser, det lar seg ikke gjøre å forholde seg passiv til teksten dersom man vil ha utbytte av lesingen. Dette virker kanskje opplagt og nesten allmenngyldig, uansett hvilken sjanger eller hvilken forfatter man leser. Like selvsagt kan det virke å hevde at man ikke skal lese for å finne ut hva forfatteren mener. Men selv om det kanskje er opplagt, syndes det mot det så å si kontinuerlig i diktlesing. Diktet er kanskje i slekt med gåten, men det spørres ikke for å svares. Rettere sagt spørres det for å svares, men det spørres ikke etter en løsning eller et endelig svar. Det spørres for å kunne spørre mer. Gåten i diktet skal virke. Spørsmålet må være hva jeg mener, hvordan berører dette meg? Det er på det punktet det er mest spennende å gå i dialog med Kittelsens tekster.
Siste diktsamling heter Mottakeren, men det er deilig uavklart hvem som er mottaker. Mange av diktene er dikt til bestemte personer og har på den måten mottakere. Men siden selve boken heter Mottakeren, levnes det lite tvil om at det går begge veier. Det er fort gjort å avfeie det som er krevende å lese, eller ”hermetiske lukka som det heter om dikt som er tungt tilgjengelige, fordi de er flertydige og komplekse”. (Linneberg Arild. 2001. Tretten triste essays om krig og litteratur. Gyldendal, side 33.) Å avfeie diktning på denne måten er nesten en usynlig sensur, den får et utilgjengelighetsstempel. Kanskje får den utilgjengelige forfatteren et kvalitetsstempel som gjør at han trives i sin lille nisje. (Erling Kittelsen i symposiet Hvem skal fortelle om virkeligheten? Se Stefan Andreas Sture: Hvem skal fortelle om virkeligheten? i Norsklæreren nr. 2/2002.)
Men det er vanskelig å forestille seg at Kittelsen skulle være fornøyd med en nisje uansett. For han er omskiftelig, både formmessig, sjangermessig og innholdsmessig. Det er mangfoldet som kjennetegner Kittelsen. Akkurat som i diktet innledningsvis velger Kittelsen å ikke låse seg til en isme, til et sted eller til en tid, men velger å stå utenfor. Jo Eggen har skrevet dette i et dikt om Erling Kittelsen: ”Hvem er ikke det de sier han er / fordi han sier: her er ikke her, men her.”
[Første gang publisert i tidsskriftet Norsklæreren nr 1 2007]
En spilleliste som fokuserer på band og artister i Nedre Glomma – som samarbeider på ulike måter
I Nedre Glomma finnes det mange artister som hjelper hverandre på ulikt vis – med musikalske bidrag, som gjester eller ved å spille i flere band, innspilling, låtskriving, coverdesign, foto og med å heie på og promotere hverandre. Her er en spilleliste, lytt og del …
Dette er meg, sammen med Jurg, Bohus, Jan eller Arbor fra Kleinmelker
Snart har jeg noe å dele med dere, som jeg gleder med veldig til at dere skal få høre. I løpet av det siste året har jeg vær så utrolig heldig å samarbeide med Kleinmelker. For dere som ikke kjenner til Kleinmelker fra før, anbefaler jeg å sjekke dem ut på Facebook og Instagram.
Følg med her og på Facebook-siden Jeg går til grana. Så skal jeg passe på at dere ikke går glipp av dette.
Her har jeg samlet seks av mine dikt på en EP, så har du 12 minutter får du hørt det hele. Helst vil jeg at du skal høre dem i den rekkefølgen de ligger på denne EPen, jeg mener at det gir en ekstra dimensjon. Noen av dikta har musikk av Frederik Bjørnstad, som også spiller alle instrumentene. Det er jazz og metall, piano og trekkspill. Så det burde absolutt være noe for enhver smak.
Ett av diktene, “Barndommens veier”, har en montasje av diverse feltopptak (field recordings), som bakgrunn.
Hvis dere liker det dere hører, så følg meg gjerne på Spotify. Lik og del – som det heter.
De av dere som følger meg på Instagram, vet at jeg ofte tar bilder mens jeg er ute og lufter hunden. Som oftes blir det bilder av norsk natur eller falleferdige hus. Men noen ganger blir det, om enn sjeldent, som i disse tre bildene dere ser her – og som jeg skal fortelle litt mer om – jeg ser et eller annet som jeg tenker kanbli et motiv verdt å dele.
Plastgris i busskur
Ja, jeg går altså som vanlig en kveldsrunde med hunden i nabolaget. I et busskur står denne lille plastgrisen, ensom og forlatt, det er mulig den venter på bussen. Ikke vet jeg hvor den kom fra og ikke vet jeg hvor den skal. Men der sto den bare. Jeg syntes det var et artig motiv, så jeg tok et bilde av den akkurat slik jeg fant den. Etterpå gikk jeg videre, som om ingenting hadde hendt.
Plastgrisen er borte
Noen dager senere går jeg forbi det samme busskuret. Noe har åpenbart skjedd. Og plastgrisen var borte. Tok den rett og slett første buss vekk, bort fra alt? Var den tatt av politiet? Det er mange spørsmål og ingen svar. Og jeg regnet med at jeg ikke kom til å se mer til plastgrisen.
Plastgris på rømmen
Men jeg tok feil. Det gikk noen dager, så møtte jeg igjen den lille plastgrisen. Den var ikke kommet seg så mange meter bort fra busskuret, men den var fri – om den hadde tatt en buss og så kommet tilbake, er ikke godt å vite. Det er mange hull å fylle i denne historien, hvor mine tre fotografier bare er øyeblikksglimt. Hvem vet, kanskje møter jeg den igjen.
Min opptreden på Åpen scene, Litteraturhuset Fredrikstad – onsdag 19. februar 2020, arrangør: Østfold Scene Jeg leste disse fem diktene: “Dagbokkladd. Ufullend. [Biografi og testamente]”, “Gamle hus”, “Jeg går til grana (III)”, “Stille vann” og “Fugleflukt”.
Du kan høre meg lese dikt, både til musikk og uten, påSpotify
DA ER DET IGJEN DUKET FOR EN NY KVELD MED TOPP STEMNING!!
På Østfold Scene er hver kveld unik – men kjærligheten og respekten – DEN er alltid lik!
Denne gang har vi æren av å presentere to flotte musikalske innslag: KAMILLA CHRISTIN -Nylig gullbillett vinner i Idol. IVERSEN – med sin norske visepop med innslag av rock STEFAN A. STURE -med sin herlige poesi CREW -poeter og artister av beste sort (se mer på vår Facebook side.)
Alle blir presentert jevnlig frem mot arrangementet på vår Facebook side samt på Instagram. @Østfold Scene
Ønsker du å stille på Åpen scene? Send oss en melding i god tid! ostfoldscene@gmail.com (Det blir fort fullt)
Arrangementet er gratis og DU er hjertelig velkommen!
Jeg leser egne dikt under lanseringen av Splittet Kjerne 87, på Sagene bokhandel. Velkommen!
Onsdag 29. januar, klokken 18.00 på Sagene bokhandel, lanseres Splittet Kjerne 87. Sammen med seks andre skal jeg ha opplesning av egne tekster. Mer om Sagene bokhandel her, og mer om Splittet Kjerne her.
Nå kan du også følge meg på Spotify og andre strømmetjenester (Apple Music, iTunes, Google Play, Deezer, Meadianet, iHeartRadio og Napster). Følg lenka og lytt der du strømmer audio.
Dagbokkladd. Ufullendt. [biografi og testamente]
jeg har tidvis levd et stille liv
hva nå det skal bety
hvor hardt kan det skrues
til, alene?
jeg var en rar liten type
moren min spurte om noen
andre i klassen
gikk med skjorte
joda, svarte jeg, læreren
bruker også skjorte
når noen av de andre
gutta i klassen
var så uheldige å bli
tredd på en skjorte
på gymdagen
måtte jeg hjelpe til med
å kneppe, opp og igjen
vi flytta så mange ganger
før jeg begynte
på barneskolen
at dialekten min stakk ut
de kalte meg leksikonet
fordi jeg hadde så
stort ordforråd
det irriterte meg
de kunne i det minste
kalt meg ordboka
jeg trodde jeg likte å
gå for meg selv
og heldigvis var skogen stor
jeg følte meg aldri som
typisk noe som helst
men jeg har alltid trodd på
språket
noen hevder at treskjærere
bare henter fram
det
som er inne i treet
det er nok feil
vi får utdelt et hardt
trestykke
og en sløv kniv
så setter vi merker
og former det, så godt
vi kan
det beste vi kan håpe
på er å ikke
forbanne kniven og
treet
etterhvert vokste jeg av
meg fregner og gjenknepte
skjorter, men var aldri med
på løkkefotball og jeg
fortsatte med å gjemme meg
stillheten savner jeg
å stå midt i
stillheten
som laver ned
heldigvis er skogen stor og
mørk
sollyset brytes gjennom
tretoppene og når ned
til oss ved røttene
jeg leste edderkoppen og lynvingen
jeg lærte svensk av fem myror
jeg så forskjellige ting
gjennom firkanta og
runde vinduer
en, to tre – hva kommer nå?
overalt lette jeg etter noe
eller noen som lignet
bøkene reddet meg
og jeg passerte alle åpne vinduer
jeg er en låner og en tyv
buden til bords
og evig gjest
prater jeg med ingen
noen ganger svarer de andre
likevel
mange slags liv trives
i trær, og jeg ønsker
å være en leser
all skrift interesserer meg
men jeg rystes ikke
like ofte som før
trærne dør, men skogen lever
jeg gjemte meg på
mange vis
- er man ikke typisk?
Robert Pogue Harrison skriver dette i boka: “Forests: The Shadow of Civilization“: «There and then I perhaps realized that the forest, in its enduring antiquity, was the correlate of the poets memory, and that once its remnants were gone, the poet would fall into oblivion.»
der ute er alle granene alle granene jeg vil være blant store og mørke slipper de kun striper av sollys ned til meg dunkelt skal det være hva er det jeg båre såvidt vil skimte hvorfor ønsker jeg å se feil uklart rote med synet noen ganger tror jeg trær er folk og det er nok for meg jeg vil gå mellom trærne der ute finne åpninger krysse lysninger jeg vil gå til jeg ikke vet hvor jeg kom fra jeg vil gå helt til jeg uanstrengt kan sette meg blant granene der ute koke kaffe og la granene forundres av duften jeg blåser på kaffen i koppen granene bare står der og det er helt greit noen ganger tror jeg trær er folk og det er nok for meg
Velkommen! Jeg skal lese egne dikt – noe jeg har minimal erfaring med. Så det blir en slags verdenspremiere. Dessuten er det flere som skal lese dikt og prate om poesien. Hvem vil vel gå glipp av slikt?
SARPOETICA 2019
Kl. 19.00 – Kulturhuset Gleng
Tirsdag 5. november 2019
Billetter á kr. 100.- kjøpes på www.ticketco.no eller i døra
Poesi er så mangt og lever ut sine ord i flere kanaler enn før. Denne kvelden har vi forsøkt å samle poeter av forskjellige slag, og dermed med forskjellige inngangs-porter til poesien. Vi møter dessuten KorLUREN som fremfører en del av sin flotte Børli-hyllest. I tillegg vil du få et musisk og poetisk gjenhør med komposisjonen Fugleflukt av Karsten Brustad.
Poesi på nett og i bok
Møt Instagrampoet Jon Espen Ajer Stenerød, haikudikter Fredman Lundgård, Mari Oseland som debuterte med diktsamlingen «Oss» i fjor – og blogg-poet Stefan Andreas Sture. Det blir både samtaler og opplesninger.
Fugleflukt av Haukeland, Brustad og Sturel
«Fugleflukt» er et verk av komponist Karsten Brustad fra Sarpsborg. Verket er skrevet i 2005 og tar utgangspunkt i skulpturen ”Fugleflukt” av Arnold Haukeland. Skulpturen er et internasjonalt berømt kunstverk og ble satt opp på initiativ av Sykehusets venner. Det ble skjenket av Haukeland til Sarpsborg kommune i 1972, og står plassert utenfor Helsehuset i Sarpsborg.
Komposisjonen «Fugleflukt» ble i 2005 skrevet for tre sarpsborgmusikere tilknyttet til Sarpsborg kulturskole, og de vil også fremføre verket denne gangen. Maria Dahl, fiolin, Gjermund Titlestad, gitar og Marianne Aarum, fløyte. I forkant får vi høre Stefan Andreas Sture lese sitt eget dikt inspirert av samme kunstverk.
dette er en hyllest til innsjøen, sildrebekken og pytten havet har sine diktere jeg er ikke en av dem jeg går til grana noen ganger må man sitte med ryggen mot stammen og blikket festet i et skogstjern skogens mørke øye som speiler himmel og trær som blir igjen i skogen når jeg går som øyet i brønnen slik at jeg alltid kan se graner og skogshimmel
dette er en hyllest til stille vann blikkstille kulp tjern, dam og pytt i skogen hvile for blikket ingenting skjer så skjer det likevel noe en vannløper får den speilblanke overflaten til å kruse seg såvidt det suser i grantoppene jeg kaster en kongle ut i pytten og ringene på vannet sprer seg i meg også
dette er en hyllest til duften av granbar solvarme trestammer innsjø i morgendis jeg vil at stillheten skal finnes og at den skal finne meg jeg vil at tankene mine skal få gli nesten lydløst over blikkestille vann flyte stille langsome dråper som verden kan speile seg i jeg går til grana jeg går til innsjøen tjernet og pytten
langs stien jeg går, møter jeg en enslig furu jeg kjenner noen dråper i østavinden og tenker at furua vil meg noe uferdig et øyeblikks tristhet som et forord til poesien, den står der som mørke tusjstreker av Wang Xizhi mot den melkevei-hvite himmelen ukveda vise romslig for tolkning og romslig for krona, som kan spre seg alle veier kalligrafi rytme høst håndskrift på himmelen uferdig men når stormene kommer har furua ingen å støtte seg til Wangs gjess, om det var her de bodde, trekker sørover nå furua står der, som et haiku på himmelen
Jeg løper langs elva som ikke er. Bort, bare bort, det eneste som betyr noe er å komme seg vekk. Bakken er sprukket og sår av for mye sol, for lite vann. Her er vannet bare minner. Her eksisterer vannet bare som et totalt fravær. Trærne er døde, tørre. De spriker mot himmelen som skjeletthender. Men himmelen har ingen nåde. Jeg løper. Landskapet er åpent. Elva, bakken, trærne – alt er tørt og dødt. Jeg hører stemmer. De gir råd. Men jeg forstår ikke, jeg er ikke i stand til å vurdere. Jeg bare løper. Svetten tørker øyeblikkelig til salt på kroppen min. Tungen har skrumpet inn. Tungen har sprekker og sår. Jeg strekker hendene opp mot himmelen mens jeg løper. Men himmelen har ingen nåde. Jeg dreier av fra elveleiet. Jeg løper mot det største treet jeg kan se. Kronen er tørr og uten blader. Men det ser ut som om det er skygge der. Jeg kommer meg aldri bort herfra. Men jeg må bort fra solen. Jeg setter meg i skyggen, lener meg mot trestammen. Jeg føler likevel ingen trygghet her. Alt er dødt. Dødt og fravær. Ingen vind, ikke vann. Ingenting som gir liv. Jeg tørker ut. Selv skyggen fra treet er tørr og varm. Men stemmene har stilnet. Jeg er helt alene nå. Det er ingen trøst i det. Nå er det overhodet ingen trøst i det. Jeg savner ikke stemmene.
Jeg sitter her. Uansett hvor jeg ser, så er alt likt. Bare noen få, døde trær bryter landskapet, som er tørt, åpent og flatt. Jeg ser langt, men det er ingenting å se. Jeg faller til ro, ingenting har hensikt her. Jeg bare sitter, ser på ingenting, hører ingenting. Ingen uro, men heller ingen fred. Bare dødt, tomt. Jeg har ingen vilje, ingen grunn til å reise meg. Jeg skal bare forsvinne, bli borte, gå i ett med dette landskapet. Så ser jeg en bevegelse. Som ikke er min. Her hvor ingenting var å se. Her hvor ingen bevegelse finnes. Noe tørt og fargeløst kommer krypende mot meg. Bare bevegelsen gjør den synelig. Jeg må flytte på meg for å se hva det er. Det er en slange. En død og tørr slange, et skjelett. Noe som vil meg vondt. Den er død og bærer med seg min død. Min død bærer den med seg som gift, som en levende gift. Snart skal heller ikke jeg være mer. Jeg er forsvarsløs, jeg kan ikke drepe det som allerede er dødt. Slangeskjelettet kommer fortsatt krypende mot meg.
Jeg behøver bare å rekke hånden frem, så kan jeg berøre den. Jeg gjør det, jeg strekker hånden frem, jeg tar slangen rundt nakken og løfter den opp. En liten dråpe blå og glinsende gift henger ytterst på den ene hoggtannen. Nå vet jeg hva jeg må gjøre. Jeg løfter slangen mot mitt eget ansikt. Med den ledige hånden knekker jeg av den underkjeven. Giften pipler ut av begge hoggtennene. Jeg lukker leppene mine rundt slangens hoggtenner og suger av all kraft. Munnen fylles av giften. Slangeskrotten slenger jeg fra meg. Giften bedøver munnen min, det svir i sprekker og sår. Smaken er vond og nummen. Jeg må ikke svelge. Jeg ser meg om etter et sted å spytte giften ut. Men himmelen har ingen nåde.
gamle hender, myke og skrukkete myke inni og ru utenpå, merket av mange års arbeid men armene er smidige, hun fletter det lange håret med hendene bak på ryggen, hender som har vevet filleryer for å spe på enkepensjonen det blir en lang hvit, flette som settes opp i en tull bak på hodet hvit som sukker hvit som salt hvordan får du det til? hva drømte du om når du var ung? øynene er milde, men nå vet jeg at jeg også kunne ha sett at de var triste jeg har øvd lenge, sier hun uten å flytte blikket fra speilet
1. Er det altfor pompøst å hevde at bøkene reddet meg? Kanskje er det ikke sant, heller Men jeg kan når som helst lukke øynene og se for meg barneavdelingen på biblioteket, kjenne lukten av bøkene der, støv og innestengt Det var et sted å være i fred som var til låns Uten bøker, hva da? Da hadde jeg manglet klisjeene og malen for å lage historiene om mitt liv Men kan man være sann med lånte ord? Var det bare forkledning eller var det kart og kompass? Selvbedrag eller trøst?
2. Jeg går til grana med min sorg
3. Å gjenta, ta igjen Låne mine ord Vende dem mot seg selv mot meg og ut igjen Ta inn, ta igjen Låne, levere ut og inn Å gjenta, låne Ta igjen Vri og vende Vrenge folde innsiden ut Gjemme, holde igjen Bølgende Svevende Håndfast Låne ord og vende dem mot meg selv
4. Noen ganger tror jeg trær er folk
5. Klarer jeg dette nå, handler det mer om standhaftighet Om å holde ut enn det handler om talent inspirasjon evner Klarer jeg dette så handler det mest om meg Om å holde fast Om å holde ut Om å finne fram Om å finne ut
Jeg går til grana 