Disse skogene (Splittet Kjerne 94)

hvem jeg er, og hva jeg har gjort?
hvordan høres jeg ut?
hvordan ser jeg ut?
hvordan skal jeg kunne bli til meg?
jeg må ha udelt kjerne og stort rom
jeg må ha ytre grenser og bevegelse
jeg må ha en grunn til å gå på og en
himmel spent over meg

jeg kjenner ikke noe til det som er
utenfor eller
bortenfor disse skogene
men jeg kjenner disse skogene
det er jeg som skaper dem hver dag
disse skogene skaper jeg, høye og mørke 
skaper jeg dem, jeg lar granene marsjere frem
og stille seg på geledd

jeg går til grana med min sorg
jeg går til grana med mine gleder

dette er mine skoger
jeg lar granene strekke seg høyt mot himmelen
og skygge for solen
kun striper av sollys slipper ned til meg
dunkelt skal det være
jeg lar mose og lav spre seg utover langs bakken
så det blir mykt og grønt, så bakken
svikter ørlite når jeg går på den

jeg skaper disse skogene, mørkegrønne og tette
ingen horisont å se
jeg skaper disse skogene til å gjemme meg i,
for å miste retning
på kryss og tvers, mellom trær og over åser
lager jeg stier
og alle stier skal krysses og møtes av andre stier
så du aldri kan vite deg sikker

det finnes et synlig og et usynlig nett
av stier
i skogene jeg går i
de som ikke brukes tar skogen tilbake
og jeg velger å være
på skogens side og går
over stokk og stein
til jeg uanstrengt kan sette meg ned blant
granene her ute

jeg går til grana med min sorg
jeg går til grana med mine gleder

disse skogene skaper jeg, høye og mørke
skaper jeg dem
jeg lar granene stå tett og nært, side om side
jeg lar granene vokse seg høye
jeg lar alle granene bli til mørke vegger
for å beskytte meg

jeg skaper innsjøer og jeg skaper tjern
for himmelen å speile seg i
for å kaste kongler ut i og la ringene 
i vannet spre seg i meg også
jeg skaper små odder ut i innsjøer for trygge
bålplasser 

jeg går til grana med min sorg
jeg går til grana med mine gleder

jeg skaper et treffsikkert regnskyll
det fukter bakken
sparsomt
neste frostdag blir kongler, 
røtter og strå
rimhvite
skoglandet er i et halvlys,
det er skumring
og det lufter lett

Dette diktet er første gang publisert i Splittet Kjerne 94 – hvor jeg var i godt selskap. Sjekk ut Splittet Kjerne på Facebook her. Der finner dere også SK94 som PDF.

April 14, 2021 0

Lyrikkspalte fra arkivet: Tungt i livet, lett for kunsten [Torgeir Rebolledo Pedersen]

Verden tatt fra hverandre
Fjellet tatt fra hverandre sti for sti stein
for bekk for bekk stryk for stryk fall
for fall, engene tatt fra hverandre duft for
duft blomst for blomst kronblad for kronblad
dekkblad for dekkblad stilk for stilk
rotsystem for rotsystem, byene tatt fra
hverandre gatene tatt fra hverandre rennestein
for rennestein brostein for brostein selve
gatas legeme tatt fra hverandre (kobbelet tatt
fra hverandre) bikkje for bikkje bjeff for
bjeff, kattene tatt fra hverandre pote for pote
mjau for mjau, guttene tatt fra hverandre
jentene tatt fra hverandre og guttene tatt fra
jentene, folk tatt fra hverandre øye for øye
tann for tann
(Torgeir Rebolledo Pedersen: Samlede dikt, 2004:271)

Denne vakre og gripende dekonstruksjonen, åpner diktsamlingen Blåveisfra (1998) – og diktet åpner i dobbelt forstand, verden ligger nå åpen og oppløst. Poeten bereder plass for leseren, og seg selv. For som Jacques Derrida har forklart begrepet dekonstruksjon; når man avdekker hvilke komponenter en maskin består av, konstruerer man et bilde av hvordan den virker, samtidig som man setter den ut av funksjon for en tid. Noe av det samme skjer når man leser dette diktet, man blir var på sammenhenger man kanskje tar for gitt. Tiden stopper opp et lite øyeblikk og man får kanskje lyst til å sette i sammen igjen. Man har fått en ny mulighet. Som leser opplever man at nesten alle opplevelser er potensielt mulige. Vi vet ikke hvor det ender og det føles også som om det er opp til oss. Det er en deilig følelse, når man som leser får lov til å føle seg som en medsammensvoren.

Punkpoet, suntpoet og moromann – det kleber seg mange merkelapper til Torgeir Rebolledo Pedersen. Men han holder seg ikke lenge nok i ro til at de vil feste seg. Han vrir og vrenger på ord, og er blant de mest ordlekne av våre poeter. En poesiens prins som ikke lar seg målbinde. Vi kjenner nesten igjen det vi leser, fordi han bruker rikelig og fritt fra vår felles kulturarv. Det ligner på noe, men bare så vidt i utakt. Han har i et intervju selv omtalt sin lyrikk som en resirkulering av gamle klisjeer. Så humrer vi kanskje litt over en uventet variant av det kjente, men latteren er kanskje første skritt til en ny erkjennelse? Det er morsomt å lese Rebolledo Pedersen, men ser man bare humoren så nekter man seg selv mange poetiske opplevelser. For Rebolledo Pedersen er ingen renspikka vitsemaker, til det er hans samlede prosjekt for alvorlig. Men all poesi er jo i nær slekt med gåten, som jo på mange måter er en fetter av vitsen. Det som gjør at en vits virker, er at den overrasker. Akkurat det gjør også Torgeir Rebolledo Pedersens poesi også. Overraskelsen kan i første omgang kalle på latteren, men denne poeten er ikke ute etter å kile oss.

De overraskende elementene kan vi legge merke til når vi leser diktene høyt, vi tar oss selv i å uttale noe litt annet enn det vi forventet oss. Når vi låner diktets ord, legger vi merke til vår egen stemme:” Mitt privilegium er å spørre om det spørs / Ikke om det svarer seg å spørre / Hvis det må svare seg å spørre / og svare seg å svare, hva spørs?” (fra diktet Et poetisk prosjekt). Språket kan gå i sirkel, men likevel være åpent. Er et dikt en gåte uten svar bør det spørres godt. Det kan godt gå i sirkler så lenge det byr på flere runder. Som når første dikt i debuten Tidr (1983) handler om morfaren, som det igjen er bilde av på omslaget av hittil seneste diktbok Geitehjerte (2006). I det siste diktet i Blåveisfra, som altså begynner med overstående dikt, blir verden satt sammen igjen. Vi som lesere har vært med på noen runder og godtar med glede at verden nå kan settes sammen på ny: ”(verden tatt fra / hverandre) og gitt oss i en annen verden til / hverandre”.

Denne Lyrikkspalta er først publisert i tidsskriftet Norsklæreren nr 4 2007

November 23, 2020 0

Dette er det som er igjen

November 13, 2020 0

Lyrikkspalte fra arkivet: Dikt faller alltid på feil steder [Erling Kittelsen]

Erling Kittelsen hjemme hos seg selv 2019 (Foto: Stefan Andreas Sture)

poetikk
 Å hoppe på tømmerstokker i ei løssluppen elv:
 realisten ser realiteten og faller i
 romantikeren går uhemmet på og faller av
 postmodernisten finner verden allerede
 dekonstruert og plasker uti
 sosialrealisten ser tømmerleverandørens
 profitthensyn helt klart i en salto
 surrealisten prøver en fransk en
 og havner i fossen, periferisten
 tror også i strømmen det vil lykkes
 futuristen tyr til universalskoene, bommer
 Vi sitter på noen rullesteiner og følger
 elveballetten, et tynt cellulosegrolag
 med søtlig syreduft forteller om virksomhet
 drømmer, blokkpolitikk, forurensing, kamp
 for fioler, vegforbindelser, vyer framover
 Løssluppen? hvem kalte elva løssluppen
 den flyter jo stille
 (Erling Kittelsen: Jeg setter foten her og ler. Dikt i
 utvalg. 2004:152)

Under åpninga av litteraturuka ved Høgskolen i Østfold i 2000, uttalte Erling Kittelsen: ”Dikt faller alltid på feil steder.” Ja, tilføyer jeg for egen regning, det spørs også hvem som plukker det opp. I det hele tatt spørs det om mye når det kommer til lyrikk. Det er alltid utallige muligheter for feillesinger, men verre er de utallige mulighetene for at diktet aldri blir lest. Alle skrivende ønsker seg selvsagt lesere, men Kittelsen er mer markant dialogisk i sine tekster enn de fleste. Det gjelder selvsagt HUN. Samtale med våre forfedre, hvor Kittelsen går i dialog med Voluspå, og I dette huset, som er skrevet sammen med Paal-Helge Haugen. I disse, og også andre bøker, er det dialogiske direkte innebygd, om man kan si det slik. Det er kanskje heller ikke noen tilfeldighet at Erling Kittelsen også skriver skuespill – en sjanger hvor dialogen jo er veldig fremtredende.

Men uansett oppleves Kittelsen dialogisk, fordi å lese hans dikt krever deg som leser, det lar seg ikke gjøre å forholde seg passiv til teksten dersom man vil ha utbytte av lesingen. Dette virker kanskje opplagt og nesten allmenngyldig, uansett hvilken sjanger eller hvilken forfatter man leser. Like selvsagt kan det virke å hevde at man ikke skal lese for å finne ut hva forfatteren mener. Men selv om det kanskje er opplagt, syndes det mot det så å si kontinuerlig i diktlesing. Diktet er kanskje i slekt med gåten, men det spørres ikke for å svares. Rettere sagt spørres det for å svares, men det spørres ikke etter en løsning eller et endelig svar. Det spørres for å kunne spørre mer. Gåten i diktet skal virke. Spørsmålet må være hva jeg mener, hvordan berører dette meg? Det er på det punktet det er mest spennende å gå i dialog med Kittelsens tekster.

Siste diktsamling heter Mottakeren, men det er deilig uavklart hvem som er mottaker. Mange av diktene er dikt til bestemte personer og har på den måten mottakere. Men siden selve boken heter Mottakeren, levnes det lite tvil om at det går begge veier. Det er fort gjort å avfeie det som er krevende å lese, eller ”hermetiske lukka som det heter om dikt som er tungt tilgjengelige, fordi de er flertydige og komplekse”. (Linneberg Arild. 2001. Tretten triste essays om krig og litteratur. Gyldendal, side 33.) Å avfeie diktning på denne måten er nesten en usynlig sensur, den får et utilgjengelighetsstempel. Kanskje får den utilgjengelige forfatteren et kvalitetsstempel som gjør at han trives i sin lille nisje. (Erling Kittelsen i symposiet Hvem skal fortelle om virkeligheten? Se Stefan Andreas Sture: Hvem skal fortelle om virkeligheten? i Norsklæreren nr. 2/2002.)

Men det er vanskelig å forestille seg at Kittelsen skulle være fornøyd med en nisje uansett. For han er omskiftelig, både formmessig, sjangermessig og innholdsmessig. Det er mangfoldet som kjennetegner Kittelsen. Akkurat som i diktet innledningsvis velger Kittelsen å ikke låse seg til en isme, til et sted eller til en tid, men velger å stå utenfor. Jo Eggen har skrevet dette i et dikt om Erling Kittelsen: ”Hvem er ikke det de sier han er / fordi han sier: her er ikke her, men her.”

[Første gang publisert i tidsskriftet Norsklæreren nr 1 2007]

November 13, 2020 0

Nedre Glomma uavhengige & uformelle musikksamvirke

En spilleliste som fokuserer på band og artister i Nedre Glomma – som samarbeider på ulike måter

I Nedre Glomma finnes det mange artister som hjelper hverandre på ulikt vis – med musikalske bidrag, som gjester eller ved å spille i flere band, innspilling, låtskriving, coverdesign, foto og med å heie på og promotere hverandre. Her er en spilleliste, lytt og del …

Nedre Glomma uavhengige & uformelle musikksamvirke

June 28, 2020 0

Samarbeid med Kleinmelker

Dette er meg, sammen med Jurg, Bohus, Jan eller Arbor fra Kleinmelker

Snart har jeg noe å dele med dere, som jeg gleder med veldig til at dere skal få høre. I løpet av det siste året har jeg vær så utrolig heldig å samarbeide med Kleinmelker. For dere som ikke kjenner til Kleinmelker fra før, anbefaler jeg å sjekke dem ut på Facebook og Instagram.

Følg med her og på Facebook-siden Jeg går til grana. Så skal jeg passe på at dere ikke går glipp av dette.

May 14, 2020 0

Først da blir det stille

Her har jeg samlet seks av mine dikt på en EP, så har du 12 minutter får du hørt det hele. Helst vil jeg at du skal høre dem i den rekkefølgen de ligger på denne EPen, jeg mener at det gir en ekstra dimensjon. Noen av dikta har musikk av Frederik Bjørnstad, som også spiller alle instrumentene. Det er jazz og metall, piano og trekkspill. Så det burde absolutt være noe for enhver smak.

Ett av diktene, “Barndommens veier”, har en montasje av diverse feltopptak (field recordings), som bakgrunn.

Hvis dere liker det dere hører, så følg meg gjerne på Spotify.
Lik og del – som det heter.

May 6, 2020 0

Hverdagen er full av historier – og kanskje litt poesi

De av dere som følger meg på Instagram, vet at jeg ofte tar bilder mens jeg er ute og lufter hunden. Som oftes blir det bilder av norsk natur eller falleferdige hus. Men noen ganger blir det, om enn sjeldent, som i disse tre bildene dere ser her – og som jeg skal fortelle litt mer om – jeg ser et eller annet som jeg tenker kan bli et motiv verdt å dele.

Ja, jeg går altså som vanlig en kveldsrunde med hunden i nabolaget. I et busskur står denne lille plastgrisen, ensom og forlatt, det er mulig den venter på bussen. Ikke vet jeg hvor den kom fra og ikke vet jeg hvor den skal. Men der sto den bare. Jeg syntes det var et artig motiv, så jeg tok et bilde av den akkurat slik jeg fant den. Etterpå gikk jeg videre, som om ingenting hadde hendt.

Noen dager senere går jeg forbi det samme busskuret. Noe har åpenbart skjedd. Og plastgrisen var borte. Tok den rett og slett første buss vekk, bort fra alt? Var den tatt av politiet? Det er mange spørsmål og ingen svar. Og jeg regnet med at jeg ikke kom til å se mer til plastgrisen.

Men jeg tok feil. Det gikk noen dager, så møtte jeg igjen den lille plastgrisen. Den var ikke kommet seg så mange meter bort fra busskuret, men den var fri – om den hadde tatt en buss og så kommet tilbake, er ikke godt å vite. Det er mange hull å fylle i denne historien, hvor mine tre fotografier bare er øyeblikksglimt. Hvem vet, kanskje møter jeg den igjen.

April 17, 2020 0

Livevideo Litteraturhuset Fredrikstad

Min opptreden på Åpen scene, Litteraturhuset Fredrikstad – onsdag 19. februar 2020, arrangør: Østfold Scene Jeg leste disse fem diktene: “Dagbokkladd. Ufullend. [Biografi og testamente]”, “Gamle hus”, “Jeg går til grana (III)”, “Stille vann” og “Fugleflukt”.

Du kan høre meg lese dikt, både til musikk og uten, på Spotify

Du finner meg også på Facebook

February 22, 2020 0

Opplesning på Åpen scene, Litteraturhuset i Fredrikstad

VELKOMMEN TIL SLAM POESI & ÅPEN SCENE!

DA ER DET IGJEN DUKET FOR EN NY KVELD MED TOPP STEMNING!!

På Østfold Scene er hver kveld unik – men kjærligheten og respekten – DEN er alltid lik!

Denne gang har vi æren av å presentere to flotte musikalske innslag:
KAMILLA CHRISTIN -Nylig gullbillett vinner i Idol.
IVERSEN – med sin norske visepop med innslag av rock
STEFAN A. STURE -med sin herlige poesi
CREW -poeter og artister av beste sort
(se mer på vår Facebook side.)

Alle blir presentert jevnlig frem mot arrangementet på vår Facebook side samt på Instagram.
@Østfold Scene

Ønsker du å stille på Åpen scene? Send oss en melding i god tid!
ostfoldscene@gmail.com
(Det blir fort fullt)

Arrangementet er gratis og DU er hjertelig velkommen!

February 19, 2020 0

Opplesning på Splittet Kjerne 87

Jeg leser egne dikt under lanseringen av Splittet Kjerne 87, på Sagene bokhandel. Velkommen!

Onsdag 29. januar, klokken 18.00 på Sagene bokhandel, lanseres Splittet Kjerne 87. Sammen med seks andre skal jeg ha opplesning av egne tekster. Mer om Sagene bokhandel her, og mer om Splittet Kjerne her.

Hjertelig velkommen!

Jeg anbefaler samtidig min Instagram-profil, og å følge meg på Spotify.

January 20, 2020 0

Nå også på Spotify!

Nå kan du også følge meg på Spotify og andre strømmetjenester (Apple Music, iTunes, Google Play, Deezer, Meadianet, iHeartRadio og Napster). Følg lenka og lytt der du strømmer audio.

 Dagbokkladd. Ufullendt. [biografi og testamente] 
 jeg har tidvis levd et stille liv
 hva nå det skal bety
 hvor hardt kan det skrues
 til, alene?
 jeg var en rar liten type
 moren min spurte om noen
 andre i klassen
 gikk med skjorte
 joda, svarte jeg, læreren
 bruker også skjorte
 når noen av de andre
 gutta i klassen
 var så uheldige å bli
 tredd på en skjorte
 på gymdagen
 måtte jeg hjelpe til med
 å kneppe, opp og igjen
 vi flytta så mange ganger
 før jeg begynte
 på barneskolen
 at dialekten min stakk ut
 de kalte meg leksikonet
 fordi jeg hadde så
 stort ordforråd
 det irriterte meg
 de kunne i det minste
 kalt meg ordboka
 jeg trodde jeg likte å
 gå for meg selv
 og heldigvis var skogen stor
 jeg følte meg aldri som
 typisk noe som helst
 men jeg har alltid trodd på
 språket
 noen hevder at treskjærere
 bare henter fram
 det
 som er inne i treet
 det er nok feil
 vi får utdelt et hardt
 trestykke
 og en sløv kniv
 så setter vi merker
 og former det, så godt
 vi kan
 det beste vi kan håpe
 på er å ikke
 forbanne kniven og
 treet
 etterhvert vokste jeg av
 meg fregner og gjenknepte
 skjorter, men var aldri med
på løkkefotball og jeg
 fortsatte med å gjemme meg
 stillheten savner jeg
 å stå midt i
 stillheten
 som laver ned
 heldigvis er skogen stor og
 mørk
 sollyset brytes gjennom
 tretoppene og når ned
 til oss ved røttene
 jeg leste edderkoppen og lynvingen
 jeg lærte svensk av fem myror
 jeg så forskjellige ting
 gjennom firkanta og
 runde vinduer
 en, to tre – hva kommer nå?
 overalt lette jeg etter noe
 eller noen som lignet
 bøkene reddet meg
 og jeg passerte alle åpne vinduer
 jeg er en låner og en tyv
 buden til bords
 og evig gjest
 prater jeg med ingen
 noen ganger svarer de andre
 likevel
 mange slags liv trives
 i trær, og jeg ønsker
å være en leser
 all skrift interesserer meg
 men jeg rystes ikke
 like ofte som før
 trærne dør, men skogen lever
 jeg gjemte meg på
 mange vis
 - er man ikke typisk?

January 10, 2020 0

Poesi og skog

Robert Pogue Harrison skriver dette i boka: “Forests: The Shadow of Civilization“:
«There and then I perhaps realized that the forest, in its enduring antiquity, was the correlate of the poets memory, and that once its remnants were gone, the poet would fall into oblivion.»

November 28, 2019 0

Jeg går til grana (III)

der ute 
er alle granene
alle granene
jeg vil være blant
store og mørke
slipper de kun
striper av sollys
ned til meg
dunkelt skal det være
hva er det jeg 
båre såvidt 
vil skimte
hvorfor ønsker jeg
å se feil
uklart
rote med synet
noen ganger tror 
jeg trær er folk
og det er nok 
for meg
jeg vil gå
mellom trærne
der ute
finne åpninger
krysse lysninger
jeg vil gå til
jeg ikke vet 
hvor jeg kom fra
jeg vil gå helt
til jeg uanstrengt
kan sette meg
blant granene
der ute
koke kaffe og
la granene forundres
av duften
jeg blåser på kaffen
i koppen
granene bare står der
og det er helt
greit
noen ganger 
tror jeg trær
er folk
og det er nok for meg

November 6, 2019 0

8 variasjoner – eller trær er ikke som andre folk

 noen ganger tror jeg
trær er folk
- men så svarer de

 noen ganger tror jeg
trær er folk 
- mot bedre viten

 noen ganger tror jeg
trær er folk 
- andre ganger tar jeg feil

 noen ganger tror jeg
trær er folk 
- sånn har det blitt

 noen ganger tror jeg
trær er folk 
- andre ganger ikke

 noen ganger tror jeg
trær er folk 
- som er borte

 noen ganger tror jeg
trær er folk 
- hvem er jeg da?

 noen ganger tror jeg
trær er folk 
- og det er nok for meg

November 4, 2019 0

Sarpoetica 2019

Velkommen! Jeg skal lese egne dikt – noe jeg har minimal erfaring med. Så det blir en slags verdenspremiere. Dessuten er det flere som skal lese dikt og prate om poesien. Hvem vil vel gå glipp av slikt?

SARPOETICA 2019

Kl. 19.00 – Kulturhuset Gleng

Tirsdag 5. november 2019

Billetter á kr. 100.- kjøpes på www.ticketco.no eller i døra

Poesi er så mangt og lever ut sine ord i flere kanaler enn før. Denne kvelden har vi forsøkt å samle poeter av forskjellige slag, og dermed med forskjellige inngangs-porter til poesien. Vi møter dessuten KorLUREN som fremfører en del av sin flotte Børli-hyllest. I tillegg vil du få et musisk og poetisk gjenhør med komposisjonen Fugleflukt av Karsten Brustad.

Poesi på nett og i bok

Møt Instagrampoet Jon Espen Ajer Stenerød, haikudikter Fredman Lundgård, Mari Oseland som debuterte med diktsamlingen «Oss» i fjor – og blogg-poet Stefan Andreas Sture. Det blir både samtaler og opplesninger.

Fugleflukt av Haukeland, Brustad og Sturel

«Fugleflukt» er et verk av komponist Karsten Brustad fra Sarpsborg. Verket er skrevet i 2005 og tar utgangspunkt i skulpturen ”Fugleflukt” av Arnold Haukeland. Skulpturen er et internasjonalt berømt kunstverk og ble satt opp på initiativ av Sykehusets venner. Det ble skjenket av Haukeland til Sarpsborg kommune i 1972, og står plassert utenfor Helsehuset i Sarpsborg.

Komposisjonen «Fugleflukt» ble i 2005 skrevet for tre sarpsborgmusikere tilknyttet til Sarpsborg kulturskole, og de vil også fremføre verket denne gangen. Maria Dahl, fiolin, Gjermund Titlestad, gitar og Marianne Aarum, fløyte. I forkant får vi høre Stefan Andreas Sture lese sitt eget dikt inspirert av samme kunstverk.

Lenke til arrangement SARPOETICA

October 20, 2019 0

Stille vann

dette er en
hyllest til 
innsjøen, sildrebekken
og pytten
havet har sine
diktere
jeg er ikke en av dem
jeg går til grana
noen ganger må man
sitte med
ryggen mot stammen og
blikket festet i et
skogstjern
skogens mørke øye
som speiler himmel
og trær
som blir igjen 
i skogen når
jeg går
som øyet i brønnen
slik at jeg alltid kan se
graner og skogshimmel

dette er en 
hyllest til 
stille vann
blikkstille kulp
tjern, dam og pytt 
i skogen
hvile for blikket
ingenting skjer
så skjer det 
likevel noe
en vannløper får
den speilblanke
overflaten
til å kruse seg
såvidt
det suser i
grantoppene
jeg kaster en 
kongle ut i pytten
og ringene 
på vannet 
sprer seg 
i meg også

dette er en
hyllest til 
duften av granbar
solvarme trestammer
innsjø
i morgendis
jeg vil at 
stillheten skal 
finnes
og at den skal 
finne meg
jeg vil at tankene 
mine skal få 
gli
nesten lydløst
over blikkestille
vann
flyte stille
langsome dråper
som verden 
kan speile seg i
jeg går til grana
jeg går til innsjøen 
tjernet og pytten

September 8, 2019 0

Haiku på himmelen (til Olav H. Hauge)

langs stien jeg går, møter jeg en
enslig furu
jeg kjenner noen dråper i østavinden
og tenker at furua vil meg noe
uferdig
et øyeblikks tristhet
som et forord til poesien, den står der
som mørke tusjstreker av Wang Xizhi
mot den melkevei-hvite
himmelen
ukveda vise
romslig for tolkning
og romslig for krona, 
som kan spre 
seg alle veier
kalligrafi
rytme
høst
håndskrift på 
himmelen
uferdig
men når stormene kommer 
har furua
ingen å støtte seg til 
Wangs gjess, om det var her de bodde,
trekker sørover nå
furua står der, som et
haiku på 
himmelen

August 30, 2019 0

Men himmelen har ingen nåde

Jeg løper langs elva som ikke er. Bort, 
bare bort, det eneste som betyr noe 
er å komme seg vekk. 
Bakken er sprukket og sår 
av for mye sol, for lite vann. 
Her er vannet bare minner. 
Her eksisterer vannet 
bare som et totalt fravær. 
Trærne er døde, tørre. 
De spriker mot himmelen som 
skjeletthender. 
Men himmelen har ingen nåde. 
Jeg løper. Landskapet er åpent. 
Elva, bakken, trærne – alt er tørt og dødt. 
Jeg hører stemmer. 
De gir råd. 
Men jeg forstår ikke, 
jeg er ikke i stand til å vurdere. 
Jeg bare løper. 
Svetten tørker øyeblikkelig 
til salt på kroppen min. 
Tungen har skrumpet inn. 
Tungen har sprekker og sår. 
Jeg strekker hendene 
opp mot himmelen 
mens jeg løper. 
Men himmelen har ingen nåde. 
Jeg dreier av fra elveleiet. 
Jeg løper mot det største 
treet jeg kan se. 
Kronen er tørr og uten blader. 
Men det ser ut som om det er skygge der. 
Jeg kommer meg aldri bort herfra. 
Men jeg må bort fra solen. 
Jeg setter meg i skyggen, lener 
meg mot trestammen. 
Jeg føler likevel ingen trygghet her. 
Alt er dødt. Dødt og fravær. 
Ingen vind, ikke vann. 
Ingenting 
som gir liv. 
Jeg tørker ut. 
Selv skyggen fra treet er tørr og varm. 
Men stemmene har stilnet. 
Jeg er helt alene nå. Det er ingen trøst i det. 
Nå er det overhodet ingen trøst i det.
Jeg savner ikke stemmene.
            
Jeg sitter her. 
Uansett hvor jeg ser, så er alt likt. 
Bare noen få, døde trær 
bryter landskapet, som er tørt, 
åpent og flatt. 
Jeg ser langt, 
men det er ingenting å se.
Jeg faller til ro, 
ingenting har hensikt her. 
Jeg bare sitter, ser på 
ingenting, 
hører ingenting. 
Ingen uro, men heller ingen fred. 
Bare dødt, tomt. Jeg har 
ingen vilje, 
ingen grunn til å reise meg. 
Jeg skal bare forsvinne, 
bli borte, 
gå i ett med dette landskapet. 
Så ser jeg en bevegelse. 
Som ikke er min. 
Her hvor ingenting var å se.  
Her hvor ingen bevegelse finnes. 
Noe tørt og fargeløst 
kommer krypende 
mot meg. 
Bare bevegelsen gjør den synelig. 
Jeg må flytte på meg 
for å se hva det er. Det er en slange. 
En død og tørr slange, et skjelett. 
Noe som vil meg vondt. 
Den er død og 
bærer med seg min død. 
Min død bærer den med seg 
som gift, 
som en levende gift. 
Snart skal heller ikke jeg være mer. 
Jeg er forsvarsløs, 
jeg kan ikke drepe 
det som allerede er dødt. 
Slangeskjelettet 
kommer fortsatt krypende mot meg. 
 
Jeg behøver bare å rekke hånden frem, 
så kan jeg berøre den. 
Jeg gjør det, 
jeg strekker hånden frem, 
jeg tar slangen rundt nakken 
og løfter den opp. 
En liten dråpe blå og glinsende gift 
henger ytterst 
på den ene hoggtannen. 
Nå vet jeg hva jeg må gjøre. 
Jeg løfter slangen 
mot mitt eget ansikt. 
Med den ledige hånden knekker jeg 
av den underkjeven. 
Giften pipler ut av begge hoggtennene. 
Jeg lukker leppene mine 
rundt slangens hoggtenner 
og suger av all kraft. 
Munnen fylles av giften. 
Slangeskrotten 
slenger jeg fra meg. 
Giften bedøver munnen min, 
det svir i sprekker og sår. 
Smaken er vond og nummen. 
Jeg må ikke svelge. 
Jeg ser meg om
etter et sted å spytte giften ut. 
Men himmelen har ingen nåde.

August 30, 2019 0

Sånn kan det gå

Noen ganger har
man virkelig
flaks, tenkte jeg
den gangen
jeg traff
ei
jente som gråt
champagne
Men sammen
med meg
bare lo hun

August 13, 2019 0

Farmor

gamle hender, myke og skrukkete
myke inni og ru utenpå, merket
av mange års arbeid
men armene er smidige, hun fletter det
lange håret
med hendene bak på ryggen, 
hender som har vevet filleryer
for å spe på enkepensjonen
det blir en lang hvit, flette
som settes opp i en tull
bak på hodet
hvit som sukker
hvit som salt
hvordan får du det til?
hva drømte du om når du var ung?
øynene er milde, men nå vet jeg  
at jeg også kunne ha sett at de
var triste
jeg har øvd lenge, sier hun 
uten å
flytte blikket fra speilet

July 7, 2019 0

(Andre forsøk)

Mellom den hardbarka
og den myke veden.
Nålskarp og surrende vind
rundt de avmagra klippene.
Her kan vi ikke lete 
etter mødre
eller blåbær.

July 5, 2019 0

Jeg går til grana (II)

1.
Er det altfor pompøst å hevde 
at bøkene reddet meg?
Kanskje er det ikke sant, heller 
Men jeg kan når som helst 
lukke øynene 
og se for meg barneavdelingen 
på biblioteket, 
kjenne lukten av bøkene der, 
støv og innestengt 
Det var et sted å være i fred 
som var til låns 
Uten bøker, hva da?
Da hadde jeg manglet klisjeene 
og malen 
for å lage historiene om mitt liv 
Men kan man være sann 
med lånte ord?
Var det bare forkledning 
eller var det kart og kompass? 
Selvbedrag eller trøst?
 
2.
Jeg går til grana 
med min sorg

3.
 Å gjenta, ta igjen 
Låne mine ord 
Vende dem mot 
seg selv 
mot meg 
og ut igjen 
Ta inn, ta igjen 
Låne, levere 
 ut og inn 
Å gjenta, låne 
Ta igjen 
Vri og vende 
Vrenge folde 
innsiden ut 
Gjemme, holde igjen 
Bølgende 
Svevende 
Håndfast 
Låne ord 
og vende dem 
mot meg selv

4.
Noen ganger 
tror jeg trær er folk

5.
Klarer jeg dette nå, 
handler det mer 
om standhaftighet 
Om å holde ut 
enn det handler om 
talent 
inspirasjon 
evner 
Klarer jeg dette 
så handler det mest 
om meg 
Om å holde fast 
Om å holde ut 
Om å ﬁnne fram 
Om å ﬁnne ut

June 17, 2019 2

Fugleflukt

vi er ganske like, vi mennesker
vi liker det samme, men prøver å late som
at vi har  vår egen smak
vår egen stil, vi vil ikke bli gjort til skamme
vi vil være enestående
stå rak, men ikke stå alene
redde for at andre skal ramme oss
tråler vi bestselgerlister etter
bøker å lese, filmer å se, musikk å høre
vi trives i støyen og håper på
at vi letter og tar av
vi ønsker oss fugleflukt
– å være fri som fuglen 
men ikke å være ensomme svaler 
vi står i kø fordi alle vil samme vei
det som er vakkert
blir til klisjéer  i epidemisk fart
vi deler det vi liker
og deler det igjen
til alt vi sitter igjen med er småbiter
ingenting får vi ha i fred
untatt ensomhet
feil og mangler
da slipper vi unna køene, men kanskje ikke 
klisjéene 
eremitt, enstøing
kjerringa mot strømmen
stabeis
vi blir ensomme ulver
flokken er et  annet sted
først da blir det stille

June 12, 2019 0

Sanger

Tenk på alle de gangene
du trodde det kunne drepe deg
Alle de gangene –
som å forsvinne sakte
Kanskje er fortvilelse
det nærmeste vi kommer håp?
Livet er aldri så enkelt
Så enkelt som i sanger
Min lille død
du er så vakker
at jeg ikke kan snu meg vekk
Som et sukkerkyss
i en jern-neve
& du sa jeg ikke ble avhengig
Når du mister stemmen din
skal jeg fortelle
alle dine løgner for deg
Jeg kaster mine våpen ned
Jeg har vasket min munn
Hører du ikke hvordan
ordene klinger rent?
Tenk på alle de gangene
- som å forsvinne sakte

June 11, 2019 0

Jeg går til grana (I)

dette er mine skoger
mørke, høyreiste
det er jeg som går her
og finner fram
på stiene
mellom trærne 
jeg prøver å miste retning
viske ut stier og spor
etter meg

June 6, 2019 0

Noen dager til

Det vokser bilder av deg
fra hendene mine
som etterligning
som pantomime
og jeg ligner mer og mer

Jeg hører deg
i stemmen min
mens du hele tiden forsvinner
fra hendene mine

Ser du meg nå,
kan du kalle det høst?
Bladene faller av bjørka
og greinene forsvinner
mot nattehimmelen

Offerplassen står tom

Du ser meg
som en grå dag på hell
svart som søvn, og stille
Det brenner ikke
du roter etter meg
i den kalde asken

Det vokser bilder av deg
fra hendene mine
og du former meg

Hjertet skal dunke
og banke og bråke
slå blodet gjennom kroppen
så blodet fyller meg
og gir farger og nærvær
tilbake til hendene mine

June 4, 2019 0

2 poems (1995)

I 1995 hadde jeg to dikt på trykk i en skotsk undergrunnsantologi

No, I don't want anything
that can be taken away
from me. I've seen through 
the Pearly Gates
That's not where I want
to go. Because I can choose
and I choose not to
believe. I want sight
I don't want guidance
I can see for my self

***

I don't live
for anything
special, but I've
shared and I
can fall for 
anyone if 
no-one else
is around
Yeah, that's true:
We'll never work
We use our 
hands to love

Jeg var i godt selskap. Uten at det gjør mine dikt noe bedre

1995 – Out from beneath the boot.

Tilfeldighetene er våre venner. I alle fall fører tilfeldigheter noen ganger til artige sammenhenger. På begynnelsen av 90-tallet var jeg opptatt av både musikk og litteratur som vel kan plasseres i det vi kan kalle undergrunnen -og godt plassert til venstre, sånn politisk. Slik kom jeg borti en serie med poesiantologier som het «Out from beaneath the boot». Jeg oversatte en håndfull av mine dikt til engelsk og to av dem kom på trykk i femte, og siste utgave.

Så slik har det seg at jeg har to dikt i en antologi, som også inneholder dikt av Pablo Neruda og Paul Eluard. Noe jeg synes er veldig tøft, selv nå, etter snart et kvart århundre. Ikke at det gjør mine to dikt det spøtt bedre.

En annen ting, som er litt artig, er at også Hal Sirowitz har tre dikt i samme utgave. Han er ikke en poet av samme internasjonale kaliber som Neruda og Eluard, men oppnådde i en periode litt oppmerksomt her i landet. Vår egen Erlend Loe hadde vært i New York og kommet over dikta til Sirowtz, fått sansen og oversatt samlingen «Sa mor».

I 1996 ga Loe ut romanen «Naiv.Super», og var et forfatternavn alle hadde hørt. Året etter ga Loe ut oversetterens «Sa mor», noe som førte til at både Sirowtz og han fikk være gjester på Skavland. Så ca to år etter at jeg fikk dikt på trykk i «Out from beaneath the boot», så jeg Hal Sirowitz på norsk tv. Navnet hadde jeg glemt, men jeg kjente igjen noen av dikta han leste. Det tok litt tid før jeg skjønte hvor jeg hadde dem fra.

Jeg vet ikke når Erlend Loe aller først leste Sirowitz, det er ikke sikkert at det var jeg som var først ute med det. Men jeg er nok den første nordmannen som hadde dikt i samme antologi som Hal.

June 3, 2019 1

Dagbokkladd. Ufullendt. [biografi og testamente]

jeg har tidvis levd et stille liv
 hva nå det skal bety
 hvor hardt kan det skrues
 til, alene?
 jeg var en rar liten type
 moren min spurte om noen
 andre i klassen
 gikk med skjorte
 joda, svarte jeg, læreren
 bruker også skjorte
 når noen av de andre
 gutta i klassen
 var så uheldige å bli
 tredd på en skjorte
 på gymdagen
 måtte jeg hjelpe til med
 å kneppe, opp og igjen
 vi flytta så mange ganger
 før jeg begynte
 på barneskolen
 at dialekten min stakk ut
 de kalte meg leksikonet
 fordi jeg hadde så
 stort ordforråd
 det irriterte meg
 de kunne i det minste
 kalt meg ordboka
 jeg trodde jeg likte å
 gå for meg selv
 og heldigvis var skogen stor
 jeg følte meg aldri som
 typisk noe som helst
 men jeg har alltid trodd på
 språket
 noen hevder at treskjærere
 bare henter fram
 det
 som er inne i treet
 det er nok feil
 vi får utdelt et hardt
 trestykke
 og en sløv kniv
 så setter vi merker
 og former det, så godt
 vi kan
 det beste vi kan håpe
 på er å ikke
 forbanne kniven og
 treet
 etterhvert vokste jeg av
 meg fregner og gjenknepte
 skjorter, men var aldri med
på løkkefotball og jeg
 fortsatte med å gjemme meg
 stillheten savner jeg
 å stå midt i
 stillheten
 som laver ned
 heldigvis er skogen stor og
 mørk
 sollyset brytes gjennom
 tretoppene og når ned
 til oss ved røttene
 jeg leste edderkoppen og lynvingen
 jeg lærte svensk av fem myror
 jeg så forskjellige ting
 gjennom firkanta og
 runde vinduer
 en, to tre – hva kommer nå?
 overalt lette jeg etter noe
 eller noen som lignet
 bøkene reddet meg
 og jeg passerte alle åpne vinduer
 jeg er en låner og en tyv
 buden til bords
 og evig gjest
 prater jeg med ingen
 noen ganger svarer de andre
 likevel
 mange slags liv trives
 i trær, og jeg ønsker
å være en leser
 all skrift interesserer meg
 men jeg rystes ikke
 like ofte som før
 trærne dør, men skogen lever
 jeg gjemte meg på
 mange vis
 - er man ikke typisk?

June 2, 2019 1

Gamle hus

nei, gamle hus har ikke
 sjel, men de 
 lukter mer, knirker 
 mer
 de er merket
 av levd liv, folka
 som har levd liva sine
 i dem
 har satt spor
 linoleum på parkett
 klistremerker
 tapet
 sparkemerker på
 gulvlister, tegnestifter
 blyantstreker
 spikerhull i veggene
 dette er det som 
 er igjen
 vi maler over, sparkler
 drar av belegg
 sliper ned parkett
 slik prøver vi å 
 viske ut sporene
 etter de som var
 her før oss
 andres minner forstyrrer

June 1, 2019 2