Sånn kan det gå

Noen ganger har
man virkelig
flaks, tenkte jeg
den gangen
jeg traff
ei
jente som gråt
champagne
Men sammen
med meg
bare lo hun

© Foto (2019) og tekst (1994): Stefan Andreas Sture (første gang på trykk i Glengposten nr 3, 1996)

Advertisements

Farmor

gamle hender, myke og skrukkete
myke inni og ru utenpå, merket
av mange års arbeid
men armene er smidige, hun fletter det
lange håret
med hendene bak på ryggen,
hender som har vevet filleryer
for å spe på enkepensjonen
det blir en lang hvit, flette
som settes opp i en tull
bak på hodet
hvit som sukker
hvit som salt
hvordan får du det til?
hva drømte du om når du var ung?
øynene er milde, men nå vet jeg  
at jeg også kunne ha sett at de
var triste
jeg har øvd lenge, sier hun 
uten å
flytte blikket fra speilet 

© Tekst (2013): Stefan Andreas Sture Foto: (ukjent)

(Andre forsøk)

Mellom den hardbarka
og den myke veden.
Nålskarp og surrende vind
rundt de avmagra klippene.
Her kan vi ikke lete 
etter mødre
eller blåbær.

© Tekst (2009) og foto (2018): Stefan Andreas Sture

Jeg går til grana (II)

1.
Er det altfor pompøst å hevde
at bøkene reddet meg?
Kanskje er det ikke sant, heller
Men jeg kan når som helst
lukke øynene
og se for meg barneavdelingen
på biblioteket,
kjenne lukten av bøkene der,
støv og innestengt
Det var et sted å være i fred
som var til låns
Uten bøker, hva da?
Da hadde jeg manglet klisjeene
og malen
for å lage historiene om mitt liv
Men kan man være sann
med lånte ord?
Var det bare forkledning
eller var det kart og kompass?
Selvbedrag eller trøst?

2.
Jeg går til grana
med min sorg

3.
Å gjenta, ta igjen
Låne mine ord
Vende dem mot
seg selv
mot meg
og ut igjen
Ta inn, ta igjen
Låne, levere
ut og inn
Å gjenta, låne
Ta igjen
Vri og vende
Vrenge folde
innsiden ut
Gjemme, holde igjen
Bølgende
Svevende
Håndfast
Låne ord
og vende dem
mot meg selv

4.
Noen ganger
tror jeg trær er folk

5.
Klarer jeg dette nå,
handler det mer
om standhaftighet
Om å holde ut
enn det handler om
talent
inspirasjon
evner
Klarer jeg dette
så handler det mest
om meg
Om å holde fast
Om å holde ut
Om å finne fram
Om å finne ut

© Foto (2019) og tekst (2018): Stefan Andreas Sture

Fugleflukt

Fugleflukt av Arnold Haukeland. Gave fra kunstneren til Sarpsborg sykehus. Reist av Sykehusets venner og Sarpsborg kommune 14. oktober 1972
vi er ganske like, vi mennesker
vi liker det samme, men prøver å late som
at vi har  vår egen smak
vår egen stil, vi vil ikke bli gjort til skamme
vi vil være enestående
stå rak, men ikke stå alene
redde for at andre skal ramme oss
tråler vi bestselgerlister etter
bøker å lese, filmer å se, musikk å høre
vi trives i støyen og håper på
at vi letter og tar av
vi ønsker oss fugleflukt
– å være fri som fuglen 
men ikke å være ensomme svaler 
vi står i kø fordi alle vil samme vei
det som er vakkert
blir til klisjéer  i epidemisk fart
vi deler det vi liker
og deler det igjen
til alt vi sitter igjen med er småbiter
ingenting får vi ha i fred
untatt ensomhet
feil og mangler
da slipper vi unna køene, men kanskje ikke 
klisjéene 
eremitt, enstøing
kjerringa mot strømmen
stabeis
vi blir ensomme ulver
flokken er et  annet sted
først da blir det stille

© Tekst og foto (2019): Stefan Andreas Sture

Sanger

Tenk på alle de gangene
du trodde det kunne drepe deg
Alle de gangene –
som å forsvinne sakte
Kanskje er fortvilelse
det nærmeste vi kommer håp?
Livet er aldri så enkelt
Så enkelt som i sanger
Min lille død
du er så vakker
at jeg ikke kan snu meg vekk
Som et sukkerkyss
i en jern-neve
& du sa jeg ikke ble avhengig
Når du mister stemmen din
skal jeg fortelle
alle dine løgner for deg
Jeg kaster mine våpen ned
Jeg har vasket min munn
Hører du ikke hvordan
ordene klinger rent?
Tenk på alle de gangene
- som å forsvinne sakte

© Foto (2015) og tekst (1995) : Stefan Andreas Sture (første gang på trykk i Glengposten nr 2, 1996)

Jeg går til grana (I)

dette er mine skoger
mørke, høyreiste
det er jeg som går her
og finner fram
på stiene
mellom trærne
jeg prøver å miste retning
viske ut stier og spor
etter meg

©  Foto (2017) og tekst (2018)

Noen dager til

Det vokser bilder av deg
fra hendene mine
som etterligning
som pantomime
og jeg ligner mer og mer

Jeg hører deg
i stemmen min
mens du hele tiden forsvinner
fra hendene mine

Ser du meg nå,
kan du kalle det høst?
Bladene faller av bjørka
og greinene forsvinner
mot nattehimmelen

Offerplassen står tom

Du ser meg
som en grå dag på hell
svart som søvn, og stille
Det brenner ikke
du roter etter meg
i den kalde asken

Det vokser bilder av deg
fra hendene mine
og du former meg

Hjertet skal dunke
og banke og bråke
slå blodet gjennom kroppen
så blodet fyller meg
og gir farger og nærvær
tilbake til hendene mine

© Tekst (2008) og foto (2019): Stefan Andreas Sture

2 poems (1995)

I 1995 hadde jeg to dikt på trykk i en skotsk undergrunnsantologi
No, I don't want anything
that can be taken away
from me. I've seen through
the Pearly Gates
That's not where I want
to go. Because I can choose
and I choose not to
believe. I want sight
I don't want guidance
I can see for my self

***

I don't live
for anything
special, but I've
shared and I
can fall for
anyone if
no-one else
is around
Yeah, that's true:
We'll never work
We use our
hands to love

© Tekst (1995): Stefan Andreas Sture (første gang på trykk i Out From Beneath The Boot (Neruda Press) 1995)

Jeg var i godt selskap. Uten at det gjør mine dikt noe bedre

Blog at WordPress.com.

Up ↑

Create your website at WordPress.com
Get started