Forventet utgitt 6. september 2022
Jeg har samlet Olav H. Hauges sonetter
En ny sang legges til hver dag
Det er i alle fall planen, og så langt går det bra. Denne spillelista blir en sang bedre for hver dag. Låtene velges ut etter innfallsmetoden, og kan være nye eller gamle.
Lyrikkspalte fra arkivet: ho som plutseleg rak laus [Eldrid Lunden]
Frå INNERINGA I Har dei framleis slike dagar inneringa av regn, og med varmen gåande lysvaken omkring i det kalde graset? II ho som plutseleg rak laus, sprang langs liene heile hausten i ein falma bomullskjole, sprang og sprang på tvers av elvane bekkane, til ei underleg stri væte braut fram i graset overalt III Det yrer smått og elektrisk over byen, huff for et vær, seier folk og det er jo sant. IV Nei, det var ingen av dei Nei, det var ingen av dei som tok sikte på å bli eit ganske almunnelig, anstendig menneske. Ikkje underleg at det å treffast nå er ei hard oppgåve. V Hus. Stillferdige samtaler mellom gamle kvinner. Grå og lette kvinner, som skurbyger. (Tekstane er frå avd. I til V, i samlinga Inneringa, 1975)
Eldrid Lunden, fødd 1940, debuterte i 1968 med diktboka F. eks. juli. Ei tilsynelatande tradisjonell diktsamling, med enkeltdikt som har eigne titlar, dei seinare bøkene fremstår meir som poetiske komposisjonar. Det var ein god debut, men likevel skulle det gå heile sju år før bok to, Inneringa (1975), kom. Den blei følgd opp av to bøker, som kom kvart av dei to følgjande åra. Mange har peikt på den innbyrdes samanhengen mellom desse tre syttitalsbøkene, dei to andre er hard, mjuk og Mammy, blue. Det er klart at Inneringa kan lesast som fyrste del av ein trilogi, i heile forfattarskapet finst det trådar som kan trekkjast - i alle retningar. Dessutan kan det vel hevdast, at frå ståstaden vår så kan forfattarskapet berre lesast ”baklengs”, sjølv om vi les det kronologisk?
For no er Eldrid Lunden både ein etablert og anerkjent lyrikar, ho blir regna for ein av dei sentrale lyrikarane i Norden og ho har vunne ei rekkje prisar. Ho blir rekna for ein del av Profilgruppa og som ”kvinnediktar”. Ikkje berre er ho eit førebilete gjennom det diktarlege virket sitt, men ho har også arbeidt ved Forfatterstudiet i Bø sidan 1982, i 1996 blei ho Noregs fyrste professor i skrivekunst. Flokken og skuggen, som kom i 2005, er hennar tiande diktbok sidan debuten. Bortsett frå dei allereie nemnde syttitalsbøkene, har dei kome jamt og trutt med nokre års mellomrom. I tillegg til dei ti diktbøkene, finn vi dikt i utval og dikt i samling - og ikkje minst, to essaysamlingar. Ho har vore aktiv i rundt førti år og vore trufast mot lyrikken heile vegen. Eldrid Lunden fremstår på alle måtar som ein heilstøypt lyrikar og eit solid fagmenneske. Alt dette har vi altså med oss når vi går i møte med Lundens lyrikk, og det er med på å styre forventningshorisonten vår. Likevel blir eg heile tida forundra over kor friske og overraskande dikta hennar verkar. Meir enn hos mange andre lyrikarar eg kjenner til, blir gjenlesningar også opplevt som fyrstegangslesningar. Det er alltid noko som ikkje helt lèt seg fange, noko nytt å leggje merke til. Men noko er likevel konstant, og det er regn og vatn.
Allereie i opningsdiktet til Inneringa er regnet der, og regn og vatn er hovudmotiv gjennom heile diktsamlinga, og det regnar og renn gjennom dei etterfølgjande diktsamlingane også. Men om regnet og vatnet er konstante som motiv i dikta så er det ikkje vatnet sin natur å vere konstant. Regnet er livgivande og nødvendig, men også truande, farleg, grått og trist. I Inneringa ligg perspektivet hos ei kvinne som har flytt frå bygda og til byen. Boka er stramt komponert og er, som mange av Lunden sine bøker, i slekt med punktromanen. Det er i alle fall mogeleg å lese ei historie ut av dikta. Kort fortalt kan boka seiast å innehalde dikt om landskapet, forfedre og bygdefolka sine kår (del I), dikt om oppvakning, emigrasjon og flukt (del II), dikt om byliv, samliv i oppbrot (del III), dikt om livet etterpå, fortida og mannen (del IV) og dikt om å kome tilbake til bygda som turist, om å vere framand heime. Alt dette kan vi finne i dei seinare bøkene også, i varierande grad. I Inneringa er alt på plass, som eit reservoar for resten av forfattarskapet. Det var i Inneringa ho rak laus.
Denne Lyrikkspalta er først publisert i tidsskriftet Norsklæreren nr 5 2007
Gamle hus, fugler og skog
Ja, det er for det meste det du får se – om du sjekker ut fotografiene mine på Instagram.
Tiden er ikke en strikk
Nå er der ganske nøyaktig to år siden jeg var i bua til Frederik Bjørnstad og spilte inn mine fire første singler. Jeg leste mine dikt til Frederiks musikk.
Siden har de blitt hørt av ganske mange, heldigvis. Men de tåler fortsatt å bli hørt, og har ikke gått ut på dato.
Disse skogene (Splittet Kjerne 94)
hvem jeg er, og hva jeg har gjort? hvordan høres jeg ut? hvordan ser jeg ut? hvordan skal jeg kunne bli til meg? jeg må ha udelt kjerne og stort rom jeg må ha ytre grenser og bevegelse jeg må ha en grunn til å gå på og en himmel spent over meg jeg kjenner ikke noe til det som er utenfor eller bortenfor disse skogene men jeg kjenner disse skogene det er jeg som skaper dem hver dag disse skogene skaper jeg, høye og mørke skaper jeg dem, jeg lar granene marsjere frem og stille seg på geledd jeg går til grana med min sorg jeg går til grana med mine gleder dette er mine skoger jeg lar granene strekke seg høyt mot himmelen og skygge for solen kun striper av sollys slipper ned til meg dunkelt skal det være jeg lar mose og lav spre seg utover langs bakken så det blir mykt og grønt, så bakken svikter ørlite når jeg går på den jeg skaper disse skogene, mørkegrønne og tette ingen horisont å se jeg skaper disse skogene til å gjemme meg i, for å miste retning på kryss og tvers, mellom trær og over åser lager jeg stier og alle stier skal krysses og møtes av andre stier så du aldri kan vite deg sikker det finnes et synlig og et usynlig nett av stier i skogene jeg går i de som ikke brukes tar skogen tilbake og jeg velger å være på skogens side og går over stokk og stein til jeg uanstrengt kan sette meg ned blant granene her ute jeg går til grana med min sorg jeg går til grana med mine gleder disse skogene skaper jeg, høye og mørke skaper jeg dem jeg lar granene stå tett og nært, side om side jeg lar granene vokse seg høye jeg lar alle granene bli til mørke vegger for å beskytte meg jeg skaper innsjøer og jeg skaper tjern for himmelen å speile seg i for å kaste kongler ut i og la ringene i vannet spre seg i meg også jeg skaper små odder ut i innsjøer for trygge bålplasser jeg går til grana med min sorg jeg går til grana med mine gleder jeg skaper et treffsikkert regnskyll det fukter bakken sparsomt neste frostdag blir kongler, røtter og strå rimhvite skoglandet er i et halvlys, det er skumring og det lufter lett
© Tekst og foto (2021): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram Følg gjerne “Jeg går til grana” på Facebook også
Dette diktet er første gang publisert i Splittet Kjerne 94 – hvor jeg var i godt selskap. Sjekk ut Splittet Kjerne på Facebook her. Der finner dere også SK94 som PDF.
Lyrikkspalte fra arkivet: Tungt i livet, lett for kunsten [Torgeir Rebolledo Pedersen]
Verden tatt fra hverandre Fjellet tatt fra hverandre sti for sti stein for bekk for bekk stryk for stryk fall for fall, engene tatt fra hverandre duft for duft blomst for blomst kronblad for kronblad dekkblad for dekkblad stilk for stilk rotsystem for rotsystem, byene tatt fra hverandre gatene tatt fra hverandre rennestein for rennestein brostein for brostein selve gatas legeme tatt fra hverandre (kobbelet tatt fra hverandre) bikkje for bikkje bjeff for bjeff, kattene tatt fra hverandre pote for pote mjau for mjau, guttene tatt fra hverandre jentene tatt fra hverandre og guttene tatt fra jentene, folk tatt fra hverandre øye for øye tann for tann (Torgeir Rebolledo Pedersen: Samlede dikt, 2004:271)
Denne vakre og gripende dekonstruksjonen, åpner diktsamlingen Blåveisfra (1998) – og diktet åpner i dobbelt forstand, verden ligger nå åpen og oppløst. Poeten bereder plass for leseren, og seg selv. For som Jacques Derrida har forklart begrepet dekonstruksjon; når man avdekker hvilke komponenter en maskin består av, konstruerer man et bilde av hvordan den virker, samtidig som man setter den ut av funksjon for en tid. Noe av det samme skjer når man leser dette diktet, man blir var på sammenhenger man kanskje tar for gitt. Tiden stopper opp et lite øyeblikk og man får kanskje lyst til å sette i sammen igjen. Man har fått en ny mulighet. Som leser opplever man at nesten alle opplevelser er potensielt mulige. Vi vet ikke hvor det ender og det føles også som om det er opp til oss. Det er en deilig følelse, når man som leser får lov til å føle seg som en medsammensvoren.
Punkpoet, suntpoet og moromann – det kleber seg mange merkelapper til Torgeir Rebolledo Pedersen. Men han holder seg ikke lenge nok i ro til at de vil feste seg. Han vrir og vrenger på ord, og er blant de mest ordlekne av våre poeter. En poesiens prins som ikke lar seg målbinde. Vi kjenner nesten igjen det vi leser, fordi han bruker rikelig og fritt fra vår felles kulturarv. Det ligner på noe, men bare så vidt i utakt. Han har i et intervju selv omtalt sin lyrikk som en resirkulering av gamle klisjeer. Så humrer vi kanskje litt over en uventet variant av det kjente, men latteren er kanskje første skritt til en ny erkjennelse? Det er morsomt å lese Rebolledo Pedersen, men ser man bare humoren så nekter man seg selv mange poetiske opplevelser. For Rebolledo Pedersen er ingen renspikka vitsemaker, til det er hans samlede prosjekt for alvorlig. Men all poesi er jo i nær slekt med gåten, som jo på mange måter er en fetter av vitsen. Det som gjør at en vits virker, er at den overrasker. Akkurat det gjør også Torgeir Rebolledo Pedersens poesi også. Overraskelsen kan i første omgang kalle på latteren, men denne poeten er ikke ute etter å kile oss.
De overraskende elementene kan vi legge merke til når vi leser diktene høyt, vi tar oss selv i å uttale noe litt annet enn det vi forventet oss. Når vi låner diktets ord, legger vi merke til vår egen stemme:” Mitt privilegium er å spørre om det spørs / Ikke om det svarer seg å spørre / Hvis det må svare seg å spørre / og svare seg å svare, hva spørs?” (fra diktet Et poetisk prosjekt). Språket kan gå i sirkel, men likevel være åpent. Er et dikt en gåte uten svar bør det spørres godt. Det kan godt gå i sirkler så lenge det byr på flere runder. Som når første dikt i debuten Tidr (1983) handler om morfaren, som det igjen er bilde av på omslaget av hittil seneste diktbok Geitehjerte (2006). I det siste diktet i Blåveisfra, som altså begynner med overstående dikt, blir verden satt sammen igjen. Vi som lesere har vært med på noen runder og godtar med glede at verden nå kan settes sammen på ny: ”(verden tatt fra / hverandre) og gitt oss i en annen verden til / hverandre”.
Denne Lyrikkspalta er først publisert i tidsskriftet Norsklæreren nr 4 2007
Lyrikkspalte fra arkivet: Dikt faller alltid på feil steder [Erling Kittelsen]
poetikk Å hoppe på tømmerstokker i ei løssluppen elv: realisten ser realiteten og faller i romantikeren går uhemmet på og faller av postmodernisten finner verden allerede dekonstruert og plasker uti sosialrealisten ser tømmerleverandørens profitthensyn helt klart i en salto surrealisten prøver en fransk en og havner i fossen, periferisten tror også i strømmen det vil lykkes futuristen tyr til universalskoene, bommer Vi sitter på noen rullesteiner og følger elveballetten, et tynt cellulosegrolag med søtlig syreduft forteller om virksomhet drømmer, blokkpolitikk, forurensing, kamp for fioler, vegforbindelser, vyer framover Løssluppen? hvem kalte elva løssluppen den flyter jo stille (Erling Kittelsen: Jeg setter foten her og ler. Dikt i utvalg. 2004:152)
Under åpninga av litteraturuka ved Høgskolen i Østfold i 2000, uttalte Erling Kittelsen: ”Dikt faller alltid på feil steder.” Ja, tilføyer jeg for egen regning, det spørs også hvem som plukker det opp. I det hele tatt spørs det om mye når det kommer til lyrikk. Det er alltid utallige muligheter for feillesinger, men verre er de utallige mulighetene for at diktet aldri blir lest. Alle skrivende ønsker seg selvsagt lesere, men Kittelsen er mer markant dialogisk i sine tekster enn de fleste. Det gjelder selvsagt HUN. Samtale med våre forfedre, hvor Kittelsen går i dialog med Voluspå, og I dette huset, som er skrevet sammen med Paal-Helge Haugen. I disse, og også andre bøker, er det dialogiske direkte innebygd, om man kan si det slik. Det er kanskje heller ikke noen tilfeldighet at Erling Kittelsen også skriver skuespill – en sjanger hvor dialogen jo er veldig fremtredende.
Men uansett oppleves Kittelsen dialogisk, fordi å lese hans dikt krever deg som leser, det lar seg ikke gjøre å forholde seg passiv til teksten dersom man vil ha utbytte av lesingen. Dette virker kanskje opplagt og nesten allmenngyldig, uansett hvilken sjanger eller hvilken forfatter man leser. Like selvsagt kan det virke å hevde at man ikke skal lese for å finne ut hva forfatteren mener. Men selv om det kanskje er opplagt, syndes det mot det så å si kontinuerlig i diktlesing. Diktet er kanskje i slekt med gåten, men det spørres ikke for å svares. Rettere sagt spørres det for å svares, men det spørres ikke etter en løsning eller et endelig svar. Det spørres for å kunne spørre mer. Gåten i diktet skal virke. Spørsmålet må være hva jeg mener, hvordan berører dette meg? Det er på det punktet det er mest spennende å gå i dialog med Kittelsens tekster.
Siste diktsamling heter Mottakeren, men det er deilig uavklart hvem som er mottaker. Mange av diktene er dikt til bestemte personer og har på den måten mottakere. Men siden selve boken heter Mottakeren, levnes det lite tvil om at det går begge veier. Det er fort gjort å avfeie det som er krevende å lese, eller ”hermetiske lukka som det heter om dikt som er tungt tilgjengelige, fordi de er flertydige og komplekse”. (Linneberg Arild. 2001. Tretten triste essays om krig og litteratur. Gyldendal, side 33.) Å avfeie diktning på denne måten er nesten en usynlig sensur, den får et utilgjengelighetsstempel. Kanskje får den utilgjengelige forfatteren et kvalitetsstempel som gjør at han trives i sin lille nisje. (Erling Kittelsen i symposiet Hvem skal fortelle om virkeligheten? Se Stefan Andreas Sture: Hvem skal fortelle om virkeligheten? i Norsklæreren nr. 2/2002.)
Men det er vanskelig å forestille seg at Kittelsen skulle være fornøyd med en nisje uansett. For han er omskiftelig, både formmessig, sjangermessig og innholdsmessig. Det er mangfoldet som kjennetegner Kittelsen. Akkurat som i diktet innledningsvis velger Kittelsen å ikke låse seg til en isme, til et sted eller til en tid, men velger å stå utenfor. Jo Eggen har skrevet dette i et dikt om Erling Kittelsen: ”Hvem er ikke det de sier han er / fordi han sier: her er ikke her, men her.”
[Første gang publisert i tidsskriftet Norsklæreren nr 1 2007]
Nedre Glomma uavhengige & uformelle musikksamvirke
I Nedre Glomma finnes det mange artister som hjelper hverandre på ulikt vis – med musikalske bidrag, som gjester eller ved å spille i flere band, innspilling, låtskriving, coverdesign, foto og med å heie på og promotere hverandre. Her er en spilleliste, lytt og del …
Samarbeid med Kleinmelker
Snart har jeg noe å dele med dere, som jeg gleder med veldig til at dere skal få høre. I løpet av det siste året har jeg vær så utrolig heldig å samarbeide med Kleinmelker. For dere som ikke kjenner til Kleinmelker fra før, anbefaler jeg å sjekke dem ut på Facebook og Instagram.
Følg med her og på Facebook-siden Jeg går til grana. Så skal jeg passe på at dere ikke går glipp av dette.
Først da blir det stille
Her har jeg samlet seks av mine dikt på en EP, så har du 12 minutter får du hørt det hele. Helst vil jeg at du skal høre dem i den rekkefølgen de ligger på denne EPen, jeg mener at det gir en ekstra dimensjon. Noen av dikta har musikk av Frederik Bjørnstad, som også spiller alle instrumentene. Det er jazz og metall, piano og trekkspill. Så det burde absolutt være noe for enhver smak.
Ett av diktene, “Barndommens veier”, har en montasje av diverse feltopptak (field recordings), som bakgrunn.
Hvis dere liker det dere hører, så følg meg gjerne på Spotify.
Lik og del – som det heter.
Hverdagen er full av historier – og kanskje litt poesi
De av dere som følger meg på Instagram, vet at jeg ofte tar bilder mens jeg er ute og lufter hunden. Som oftes blir det bilder av norsk natur eller falleferdige hus. Men noen ganger blir det, om enn sjeldent, som i disse tre bildene dere ser her – og som jeg skal fortelle litt mer om – jeg ser et eller annet som jeg tenker kan bli et motiv verdt å dele.
Ja, jeg går altså som vanlig en kveldsrunde med hunden i nabolaget. I et busskur står denne lille plastgrisen, ensom og forlatt, det er mulig den venter på bussen. Ikke vet jeg hvor den kom fra og ikke vet jeg hvor den skal. Men der sto den bare. Jeg syntes det var et artig motiv, så jeg tok et bilde av den akkurat slik jeg fant den. Etterpå gikk jeg videre, som om ingenting hadde hendt.
Noen dager senere går jeg forbi det samme busskuret. Noe har åpenbart skjedd. Og plastgrisen var borte. Tok den rett og slett første buss vekk, bort fra alt? Var den tatt av politiet? Det er mange spørsmål og ingen svar. Og jeg regnet med at jeg ikke kom til å se mer til plastgrisen.
Men jeg tok feil. Det gikk noen dager, så møtte jeg igjen den lille plastgrisen. Den var ikke kommet seg så mange meter bort fra busskuret, men den var fri – om den hadde tatt en buss og så kommet tilbake, er ikke godt å vite. Det er mange hull å fylle i denne historien, hvor mine tre fotografier bare er øyeblikksglimt. Hvem vet, kanskje møter jeg den igjen.
Livevideo Litteraturhuset Fredrikstad
Min opptreden på Åpen scene, Litteraturhuset Fredrikstad – onsdag 19. februar 2020, arrangør: Østfold Scene Jeg leste disse fem diktene: “Dagbokkladd. Ufullend. [Biografi og testamente]”, “Gamle hus”, “Jeg går til grana (III)”, “Stille vann” og “Fugleflukt”.
Du kan høre meg lese dikt, både til musikk og uten, på Spotify
Du finner meg også på Facebook
Opplesning på Åpen scene, Litteraturhuset i Fredrikstad
VELKOMMEN TIL SLAM POESI & ÅPEN SCENE!
DA ER DET IGJEN DUKET FOR EN NY KVELD MED TOPP STEMNING!!
På Østfold Scene er hver kveld unik – men kjærligheten og respekten – DEN er alltid lik!
Denne gang har vi æren av å presentere to flotte musikalske innslag:
KAMILLA CHRISTIN -Nylig gullbillett vinner i Idol.
IVERSEN – med sin norske visepop med innslag av rock
STEFAN A. STURE -med sin herlige poesi
CREW -poeter og artister av beste sort
(se mer på vår Facebook side.)
Alle blir presentert jevnlig frem mot arrangementet på vår Facebook side samt på Instagram.
@Østfold Scene
Ønsker du å stille på Åpen scene? Send oss en melding i god tid!
ostfoldscene@gmail.com
(Det blir fort fullt)
Arrangementet er gratis og DU er hjertelig velkommen!
Opplesning på Splittet Kjerne 87
Onsdag 29. januar, klokken 18.00 på Sagene bokhandel, lanseres Splittet Kjerne 87. Sammen med seks andre skal jeg ha opplesning av egne tekster. Mer om Sagene bokhandel her, og mer om Splittet Kjerne her.
Hjertelig velkommen!
Jeg anbefaler samtidig min Instagram-profil, og å følge meg på Spotify.
Nå også på Spotify!
Nå kan du også følge meg på Spotify og andre strømmetjenester (Apple Music, iTunes, Google Play, Deezer, Meadianet, iHeartRadio og Napster). Følg lenka og lytt der du strømmer audio.
Dagbokkladd. Ufullendt. [biografi og testamente] jeg har tidvis levd et stille liv hva nå det skal bety hvor hardt kan det skrues til, alene? jeg var en rar liten type moren min spurte om noen andre i klassen gikk med skjorte joda, svarte jeg, læreren bruker også skjorte når noen av de andre gutta i klassen var så uheldige å bli tredd på en skjorte på gymdagen måtte jeg hjelpe til med å kneppe, opp og igjen vi flytta så mange ganger før jeg begynte på barneskolen at dialekten min stakk ut de kalte meg leksikonet fordi jeg hadde så stort ordforråd det irriterte meg de kunne i det minste kalt meg ordboka jeg trodde jeg likte å gå for meg selv og heldigvis var skogen stor jeg følte meg aldri som typisk noe som helst men jeg har alltid trodd på språket noen hevder at treskjærere bare henter fram det som er inne i treet det er nok feil vi får utdelt et hardt trestykke og en sløv kniv så setter vi merker og former det, så godt vi kan det beste vi kan håpe på er å ikke forbanne kniven og treet etterhvert vokste jeg av meg fregner og gjenknepte skjorter, men var aldri med på løkkefotball og jeg fortsatte med å gjemme meg stillheten savner jeg å stå midt i stillheten som laver ned heldigvis er skogen stor og mørk sollyset brytes gjennom tretoppene og når ned til oss ved røttene jeg leste edderkoppen og lynvingen jeg lærte svensk av fem myror jeg så forskjellige ting gjennom firkanta og runde vinduer en, to tre – hva kommer nå? overalt lette jeg etter noe eller noen som lignet bøkene reddet meg og jeg passerte alle åpne vinduer jeg er en låner og en tyv buden til bords og evig gjest prater jeg med ingen noen ganger svarer de andre likevel mange slags liv trives i trær, og jeg ønsker å være en leser all skrift interesserer meg men jeg rystes ikke like ofte som før trærne dør, men skogen lever jeg gjemte meg på mange vis - er man ikke typisk?
Poesi og skog
Robert Pogue Harrison skriver dette i boka: “Forests: The Shadow of Civilization“:
«There and then I perhaps realized that the forest, in its enduring antiquity, was the correlate of the poets memory, and that once its remnants were gone, the poet would fall into oblivion.»
Jeg går til grana (III)
der ute
er alle granene
alle granene
jeg vil være blant
store og mørke
slipper de kun
striper av sollys
ned til meg
dunkelt skal det være
hva er det jeg
båre såvidt
vil skimte
hvorfor ønsker jeg
å se feil
uklart
rote med synet
noen ganger tror
jeg trær er folk
og det er nok
for meg
jeg vil gå
mellom trærne
der ute
finne åpninger
krysse lysninger
jeg vil gå til
jeg ikke vet
hvor jeg kom fra
jeg vil gå helt
til jeg uanstrengt
kan sette meg
blant granene
der ute
koke kaffe og
la granene forundres
av duften
jeg blåser på kaffen
i koppen
granene bare står der
og det er helt
greit
noen ganger
tror jeg trær
er folk
og det er nok for meg
© Tekst og foto (2019): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram Følg gjerne “Jeg går til grana” på Facebook også
8 variasjoner – eller trær er ikke som andre folk
noen ganger tror jeg
trær er folk
- men så svarer de
noen ganger tror jeg
trær er folk
- mot bedre viten
noen ganger tror jeg
trær er folk
- andre ganger tar jeg feil
noen ganger tror jeg
trær er folk
- sånn har det blitt
noen ganger tror jeg
trær er folk
- andre ganger ikke
noen ganger tror jeg
trær er folk
- som er borte
noen ganger tror jeg
trær er folk
- hvem er jeg da?
noen ganger tror jeg
trær er folk
- og det er nok for meg
© Tekst og foto (2019): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram
Sarpoetica 2019
SARPOETICA 2019
Kl. 19.00 – Kulturhuset Gleng
Tirsdag 5. november 2019
Billetter á kr. 100.- kjøpes på www.ticketco.no eller i døra
Poesi er så mangt og lever ut sine ord i flere kanaler enn før. Denne kvelden har vi forsøkt å samle poeter av forskjellige slag, og dermed med forskjellige inngangs-porter til poesien. Vi møter dessuten KorLUREN som fremfører en del av sin flotte Børli-hyllest. I tillegg vil du få et musisk og poetisk gjenhør med komposisjonen Fugleflukt av Karsten Brustad.
Poesi på nett og i bok
Møt Instagrampoet Jon Espen Ajer Stenerød, haikudikter Fredman Lundgård, Mari Oseland som debuterte med diktsamlingen «Oss» i fjor – og blogg-poet Stefan Andreas Sture. Det blir både samtaler og opplesninger.
Fugleflukt av Haukeland, Brustad og Sturel
«Fugleflukt» er et verk av komponist Karsten Brustad fra Sarpsborg. Verket er skrevet i 2005 og tar utgangspunkt i skulpturen ”Fugleflukt” av Arnold Haukeland. Skulpturen er et internasjonalt berømt kunstverk og ble satt opp på initiativ av Sykehusets venner. Det ble skjenket av Haukeland til Sarpsborg kommune i 1972, og står plassert utenfor Helsehuset i Sarpsborg.
Komposisjonen «Fugleflukt» ble i 2005 skrevet for tre sarpsborgmusikere tilknyttet til Sarpsborg kulturskole, og de vil også fremføre verket denne gangen. Maria Dahl, fiolin, Gjermund Titlestad, gitar og Marianne Aarum, fløyte. I forkant får vi høre Stefan Andreas Sture lese sitt eget dikt inspirert av samme kunstverk.
Lenke til arrangement SARPOETICA
Stille vann
dette er en
hyllest til
innsjøen, sildrebekken
og pytten
havet har sine
diktere
jeg er ikke en av dem
jeg går til grana
noen ganger må man
sitte med
ryggen mot stammen og
blikket festet i et
skogstjern
skogens mørke øye
som speiler himmel
og trær
som blir igjen
i skogen når
jeg går
som øyet i brønnen
slik at jeg alltid kan se
graner og skogshimmel
dette er en
hyllest til
stille vann
blikkstille kulp
tjern, dam og pytt
i skogen
hvile for blikket
ingenting skjer
så skjer det
likevel noe
en vannløper får
den speilblanke
overflaten
til å kruse seg
såvidt
det suser i
grantoppene
jeg kaster en
kongle ut i pytten
og ringene
på vannet
sprer seg
i meg også
dette er en
hyllest til
duften av granbar
solvarme trestammer
innsjø
i morgendis
jeg vil at
stillheten skal
finnes
og at den skal
finne meg
jeg vil at tankene
mine skal få
gli
nesten lydløst
over blikkestille
vann
flyte stille
langsome dråper
som verden
kan speile seg i
jeg går til grana
jeg går til innsjøen
tjernet og pytten
© Tekst (2019) og foto (2016): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram
Haiku på himmelen (til Olav H. Hauge)
langs stien jeg går, møter jeg en
enslig furu
jeg kjenner noen dråper i østavinden
og tenker at furua vil meg noe
uferdig
et øyeblikks tristhet
som et forord til poesien, den står der
som mørke tusjstreker av Wang Xizhi
mot den melkevei-hvite
himmelen
ukveda vise
romslig for tolkning
og romslig for krona,
som kan spre
seg alle veier
kalligrafi
rytme
høst
håndskrift på
himmelen
uferdig
men når stormene kommer
har furua
ingen å støtte seg til
Wangs gjess, om det var her de bodde,
trekker sørover nå
furua står der, som et
haiku på
himmelen
© Tekst og foto (2019): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram
Men himmelen har ingen nåde
Jeg løper langs elva som ikke er. Bort,
bare bort, det eneste som betyr noe
er å komme seg vekk.
Bakken er sprukket og sår
av for mye sol, for lite vann.
Her er vannet bare minner.
Her eksisterer vannet
bare som et totalt fravær.
Trærne er døde, tørre.
De spriker mot himmelen som
skjeletthender.
Men himmelen har ingen nåde.
Jeg løper. Landskapet er åpent.
Elva, bakken, trærne – alt er tørt og dødt.
Jeg hører stemmer.
De gir råd.
Men jeg forstår ikke,
jeg er ikke i stand til å vurdere.
Jeg bare løper.
Svetten tørker øyeblikkelig
til salt på kroppen min.
Tungen har skrumpet inn.
Tungen har sprekker og sår.
Jeg strekker hendene
opp mot himmelen
mens jeg løper.
Men himmelen har ingen nåde.
Jeg dreier av fra elveleiet.
Jeg løper mot det største
treet jeg kan se.
Kronen er tørr og uten blader.
Men det ser ut som om det er skygge der.
Jeg kommer meg aldri bort herfra.
Men jeg må bort fra solen.
Jeg setter meg i skyggen, lener
meg mot trestammen.
Jeg føler likevel ingen trygghet her.
Alt er dødt. Dødt og fravær.
Ingen vind, ikke vann.
Ingenting
som gir liv.
Jeg tørker ut.
Selv skyggen fra treet er tørr og varm.
Men stemmene har stilnet.
Jeg er helt alene nå. Det er ingen trøst i det.
Nå er det overhodet ingen trøst i det.
Jeg savner ikke stemmene.
Jeg sitter her.
Uansett hvor jeg ser, så er alt likt.
Bare noen få, døde trær
bryter landskapet, som er tørt,
åpent og flatt.
Jeg ser langt,
men det er ingenting å se.
Jeg faller til ro,
ingenting har hensikt her.
Jeg bare sitter, ser på
ingenting,
hører ingenting.
Ingen uro, men heller ingen fred.
Bare dødt, tomt. Jeg har
ingen vilje,
ingen grunn til å reise meg.
Jeg skal bare forsvinne,
bli borte,
gå i ett med dette landskapet.
Så ser jeg en bevegelse.
Som ikke er min.
Her hvor ingenting var å se.
Her hvor ingen bevegelse finnes.
Noe tørt og fargeløst
kommer krypende
mot meg.
Bare bevegelsen gjør den synelig.
Jeg må flytte på meg
for å se hva det er. Det er en slange.
En død og tørr slange, et skjelett.
Noe som vil meg vondt.
Den er død og
bærer med seg min død.
Min død bærer den med seg
som gift,
som en levende gift.
Snart skal heller ikke jeg være mer.
Jeg er forsvarsløs,
jeg kan ikke drepe
det som allerede er dødt.
Slangeskjelettet
kommer fortsatt krypende mot meg.
Jeg behøver bare å rekke hånden frem,
så kan jeg berøre den.
Jeg gjør det,
jeg strekker hånden frem,
jeg tar slangen rundt nakken
og løfter den opp.
En liten dråpe blå og glinsende gift
henger ytterst
på den ene hoggtannen.
Nå vet jeg hva jeg må gjøre.
Jeg løfter slangen
mot mitt eget ansikt.
Med den ledige hånden knekker jeg
av den underkjeven.
Giften pipler ut av begge hoggtennene.
Jeg lukker leppene mine
rundt slangens hoggtenner
og suger av all kraft.
Munnen fylles av giften.
Slangeskrotten
slenger jeg fra meg.
Giften bedøver munnen min,
det svir i sprekker og sår.
Smaken er vond og nummen.
Jeg må ikke svelge.
Jeg ser meg om
etter et sted å spytte giften ut.
Men himmelen har ingen nåde.
© Foto (2018) og tekst (2004) Flere fotografier på Instagram
Sånn kan det gå
Noen ganger har
man virkelig
flaks, tenkte jeg
den gangen
jeg traff
ei
jente som gråt
champagne
Men sammen
med meg
bare lo hun
© Foto (2019) og tekst (1994): Stefan Andreas Sture (første gang på trykk i Glengposten nr 3, 1996) Flere fotografier på Instagram
Farmor
gamle hender, myke og skrukkete
myke inni og ru utenpå, merket
av mange års arbeid
men armene er smidige, hun fletter det
lange håret
med hendene bak på ryggen,
hender som har vevet filleryer
for å spe på enkepensjonen
det blir en lang hvit, flette
som settes opp i en tull
bak på hodet
hvit som sukker
hvit som salt
hvordan får du det til?
hva drømte du om når du var ung?
øynene er milde, men nå vet jeg
at jeg også kunne ha sett at de
var triste
jeg har øvd lenge, sier hun
uten å
flytte blikket fra speilet
© Tekst (2013): Stefan Andreas Sture Foto: (ukjent fotograf, fra et familiealbum) Flere fotografier på Instagram
(Andre forsøk)
Mellom den hardbarka
og den myke veden.
Nålskarp og surrende vind
rundt de avmagra klippene.
Her kan vi ikke lete
etter mødre
eller blåbær.
© Tekst (2009) og foto (2018): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram
Jeg går til grana (II)
1.
Er det altfor pompøst å hevde
at bøkene reddet meg?
Kanskje er det ikke sant, heller
Men jeg kan når som helst
lukke øynene
og se for meg barneavdelingen
på biblioteket,
kjenne lukten av bøkene der,
støv og innestengt
Det var et sted å være i fred
som var til låns
Uten bøker, hva da?
Da hadde jeg manglet klisjeene
og malen
for å lage historiene om mitt liv
Men kan man være sann
med lånte ord?
Var det bare forkledning
eller var det kart og kompass?
Selvbedrag eller trøst?
2.
Jeg går til grana
med min sorg
3.
Å gjenta, ta igjen
Låne mine ord
Vende dem mot
seg selv
mot meg
og ut igjen
Ta inn, ta igjen
Låne, levere
ut og inn
Å gjenta, låne
Ta igjen
Vri og vende
Vrenge folde
innsiden ut
Gjemme, holde igjen
Bølgende
Svevende
Håndfast
Låne ord
og vende dem
mot meg selv
4.
Noen ganger
tror jeg trær er folk
5.
Klarer jeg dette nå,
handler det mer
om standhaftighet
Om å holde ut
enn det handler om
talent
inspirasjon
evner
Klarer jeg dette
så handler det mest
om meg
Om å holde fast
Om å holde ut
Om å finne fram
Om å finne ut
© Foto (2019) og tekst (2018): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram
Fugleflukt
vi er ganske like, vi mennesker
vi liker det samme, men prøver å late som
at vi har vår egen smak
vår egen stil, vi vil ikke bli gjort til skamme
vi vil være enestående
stå rak, men ikke stå alene
redde for at andre skal ramme oss
tråler vi bestselgerlister etter
bøker å lese, filmer å se, musikk å høre
vi trives i støyen og håper på
at vi letter og tar av
vi ønsker oss fugleflukt
– å være fri som fuglen
men ikke å være ensomme svaler
vi står i kø fordi alle vil samme vei
det som er vakkert
blir til klisjéer i epidemisk fart
vi deler det vi liker
og deler det igjen
til alt vi sitter igjen med er småbiter
ingenting får vi ha i fred
untatt ensomhet
feil og mangler
da slipper vi unna køene, men kanskje ikke
klisjéene
eremitt, enstøing
kjerringa mot strømmen
stabeis
vi blir ensomme ulver
flokken er et annet sted
først da blir det stille
© Tekst og foto (2019): Stefan Andreas Sture Flere fotografier på Instagram
Sanger
Tenk på alle de gangene
du trodde det kunne drepe deg
Alle de gangene –
som å forsvinne sakte
Kanskje er fortvilelse
det nærmeste vi kommer håp?
Livet er aldri så enkelt
Så enkelt som i sanger
Min lille død
du er så vakker
at jeg ikke kan snu meg vekk
Som et sukkerkyss
i en jern-neve
& du sa jeg ikke ble avhengig
Når du mister stemmen din
skal jeg fortelle
alle dine løgner for deg
Jeg kaster mine våpen ned
Jeg har vasket min munn
Hører du ikke hvordan
ordene klinger rent?
Tenk på alle de gangene
- som å forsvinne sakte
© Foto (2015) og tekst (1995) : Stefan Andreas Sture (første gang på trykk i Glengposten nr 2, 1996) Flere fotografier på Instagram
Jeg går til grana 